Lasse Moer - oppdatert 1.10.2025

"Herrens bønn inneholder store hemmeligheter, den er kort i sine ord og uttrykk, men umåtelig rik på ånd og kraft. Den er et kort sammendrag av Den Himmelske Lære, og glemmer ikke en eneste ting som kan føres fram i våre bønner."

- Slik innleder biskop Cyprian (ca. 200-258) tanker om Fader vår - Herrens Bønn

Ordene på denne nettsiden kan bringe noe nytt inn i denne bønnetekst; for løsning på et meget stort, og merkelig underkommunisert problem fra de "lærde" i meget lang tid; "elefanten i teologiens rom"; som ser ut til å ha vært der fra første utgave på koinégresk (mellom gammelgresk og moderne gresk) fra tidligste tid. Dette ser ut til ha bidratt til å ha øket avstanden mellom "folket" og de lærde.

Lysteksten du ser på bildet ble satt opp med en projektor mot tårnveggen til Helgerud kirke i 2008 forbindelse med en konsert. Nederst ved veien forbi kirken var teksten delvis skjult av trær, men fremkom mer og mer klart og stor (den var ca. 4m bred) når man gikk gangveien oppover mot kirken. Når man kom innpå, kunne teksten forandre seg sterkt i opplevelse: Det viste virkningen av evangeliets ord også ellers; når man kommer nær ordene blir de meget sterkere!

I Bønnen har de troende hentet styrke og visdom i snart 2000 år. Bønnen er et samlingspunkt i kirkens gudstjenester. Den har vært en viktig del av vårt lands kulturgrunnlag, kjent for de fleste - troende eller mindre troende. Med sitt universelle innhold kan den brukes i en stor variasjon av "åndelige ståsteder" - eller gåsteder...

I Bønnen var Jesu lære i "fortettet form" for de troende. Den var bare kjent for de døpte den gang i "urkristendommen"; det som den gang het "Veien"; "bevegelsen" etter Jesus, før det ble til "kristendom". "Veien" er først nevnt i "Paulus' forsvarstale for folket" (Apg 22;4), også rett etter for rådet. Dåpen var en "troendes dåp" for de som ville være etterfølgere av Jesus og som en mektig, bevissthetsutvidende opplevelse; med dagers faste i forkant. Deretter fikk man Bønnen med seg på Veien videre.

Bønnen består av vakre, dype ord, til en livslang mulighet for stadig nye virkende erfaringer av ordene. Den begynner med en innledende tiltale til Gud, etterfølges av en 7-delt bønnedel (6-delt er også brukt med 6.- og 7. Bønnen som en bønn). Lovprisningsdelen til slutt er lagt til senere, og sees skriftlig første gang i Didacheen fra antagelig rundt 100-tallet, der det anbefales å be Bønnen 3 ganger daglig.

En arameisk første utgave av Evangeliet etter Matteus kan være en første skriftlig kilde med bønnen. Det er forøvrig ikke funnet noe eget arameisk eller gresk navn på bønnen.

- Men så: Den merkelige uforståeligheten med Herrens Bønn - i den 6. Bønnen der temaet er noe av den største viktighet for mennesker å hanskes med i livet ; "fristelse".

I den tidligste skriftlige form som er bevart er Bønnen å finne i Evangeliet etter Matteus; Matt 6; 9-13, og i en noe annen, kortere utgave i Evangeliet etter Lukas; Luk 11; 2-4 (velg oversettelse fra 1978/85 eller tidligere i valgmuligheten for oversettelsesår over teksten der på nettsiden). Der står det "Led oss ikke inn i fristelse". Her ser ordene ut til å ha mistet sin mening, og kan ha skapt uoversiktlig store problemer for de kristne helt inn i vår tid!

Grunnteksten kan direkte i en såkalt konkordant (ord-for-ord) oversettelse skrives (Wikipedia: "Fadervår"): "Og ikke (inn-) før oss inn i fristelse (prøvelse)". Samme ord for "fristelse" og "prøvelse" både på gresk og hebraisk. I grunnteksten er det brukt et ord for fristelse (med latinske bokstaver); "peirasmos". Det kan ha flere betydninger på gresk, men uansett er det en uforståelig teologi med at Gud bes om å "ikke gjøre". Det er særdeles vanskelig å tenke seg, når Gud alltid gjør det gode! Det vi i ordene skal be Gud ikke gjøre er det meget viktige Gud kan gjøre for oss - kjernen i det å være i kontakt med Gud; lede oss! "Led oss ikke" er derfor noe helt spesielt dårlig å be om til Gud!

Den vanligste tolkningen av ordet "peirasmos"er "fristelse", og det skal samsvare med hvordan ordet er brukt ellers i tekstene. Derfor blir det også ekstra dårlig teologi nå vi ber Gud: "ikke (inn-) før oss i fristelse", dvs. ikke gjør det onde mot oss! " Bare "fristeren" ellers i Bibelen, og mennesker mot seg selv, og mot hverandre, kan knyttes til dette.

Jeg tror at utviklingen i tenkning rundt fristelsens mange komplekse sider ble forstyrret av den meningsløse utgave av 6. Bønnen. De troende har ikke kunnet gå dypere inn i ordene, slik man kan med resten av ordene i Bønnen. «Led oss ikke» ble bedt og bedt - og ble "sittende i ryggmargen» - og hvilken virkning kan det ha hatt på et menneskesinn i alle disse årene? Det kan fatalt ha forstyrret meget viktig teologisk og annen tenkning om fristelse i alle dens former og Guds nødvendige hjelp i dette.

-

Det kan vises at alle bønneleddene i utgangspunktet er satt sammen av deler fra jødiske bønner på den tiden. Slike bønner kunne også formes slik at en "forsterket meningen" i først å takke for eller bekrefte hva Gud ikke gjør, og i sammenheng be om det Gud kunne sies å gjøre.

En jødisk morgenbønn er slik oversatt til norsk av rabbiner Joav Melchior:

Velsignet er du, Herre vår Gud, verdens konge
som fjerner søvnen fra mine øyne
og natteroen fra mine øyelokk.
Må det komme velvilje fra deg, Herre, vår Gud og våre fedres
Gud, og at du skal venne oss til din Tora,
knytte oss til dine bud,
og led oss ikke til å feile eller til overtredelse eller synd,
heller ikke til fristelse eller skam;
la ikke det onde instinktet få kontroll over oss.

(Semikolonet viser her en "gjør ikke det, men det -bønn")

Jesaja 45;7 er ikke "ekte" Jesaja (som er "ekte" i 1-39) og har teologi med et problematisk gudsbilde:

"Jeg former lys og skaper mørke,
jeg stifter fred og skaper ulykke.
Jeg, Herren, gjør alt dette."

Dette gudsbilde kan også være en del av mangel på god tenkning i "Led oss ikke inn i fristelse" fra en jødisk bønn av typen "gjør ikke det, men det".

-

Etter at Bønnen ble skriftlig oversatt til gresk, ble problemet med 6. Bønnen synlig, som det ser ut til at Jakob ønsker belyst:

Jakobs brev 1:12-13: "Salig er det mennesket som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets seierskrans, som Gud har lovet dem som elsker ham. Ingen som blir fristet, må si: «Det er Gud som frister meg.» For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen."

Jakob slår fast; "Hos ham er det ingen forandring eller skiftende skygger."

- og 14-15: "Alle blir fristet av sitt eget begjær, som lokker og drar. Når lysten er blitt svanger, føder den synd, og når synden er moden, føder den død."

Jakobs innsikt viser seg i hans stadiebeskrivelse av fristelsen, og et "fullkomment mål" for mennesket: "Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele kroppen i tømme"

En forklaring kunne ha vært at den gresk som ordene er skrevet med på den tiden; koinégresk (mellom klassisk- og moderne gresk), hadde en betydning i dette som ikke er kjent i dag, og som gjorde dette mindre vanskelig å forstå den gang. I følge en ledende fagperson på koinégresk i Norge som jeg hadde en samtale med om dette, er det ikke sannsynlig at det var en forståelig betydning av ordene den gang.

En "misforståelse" synes å være dekkende ord til forklaring av meningsløsheten.

Var det mangel på kommunikasjon (som splittelse om den jødiske loven ) som gjorde at "Jerusalem-kretsen", som Jakob var en del av, ikke fikk tatt opp problemet med 6. Bønnen med "Paulus-kretsen"?

-

En vesentlig årsak til at denne meningsløshet er blitt fastholdt gjennom 2 tusener av år ser ut til å være det at teologer tidlig begynte å "forklare" ordene med «forklaringer» som har manglet forklaring i forhold til grunnteksten!

«Den første store teolog» og første "kirkefader" (og hvor ble det av mødrene?...); Tertullian (ca. 160-220), rundt år 200 i byen Kartago i Nord-Afrika ble den første kjente i ettertid som «forklarer» av 6. Bønnen:

Han var kyndig i både gresk og latin, men valgte å skrive på latin, og er regnet som «latinens far» i kristendommen. Men latin var et administrasjonsspråk - og ikke minst et maktspråk! Det kan ha årsaket en betydelig svekkelse av tenkningen i den vestlige del av kristenheten senere. Det trange "latinske tenkerom" kan ha blitt medvirkende til at Tertullian ikke hadde disse ordene i sitt «latinske tenkerom»: "Dette forstår jeg ikke"

Han skrev heller det som ser ut til å ha blitt fatalt; som en norm til å gjenta den mulighet han ga seg selv for «forklaring» av det uforklarlige, for også "lærde" etter han: ««Led oss ikke inn i fristelse»; det betyr: ikke la oss bli ledet av fristeren.» (oversatt av meg fra boken "The Lord´s Prayer in the Early Church: The Pearl of Great Price" - Roy Hammerling, professor Concordia College - (Palgrave MacMillan - 2010 ))

Tertullian skrev også kvinne- og jødefientlige skrifter. Hans skrift mot kvinners bekledning, kan alvorlig ha svekket kvinnens stilling i kristenheten. Her står det bl.a. at kvinner bør gå i sørgeklær fordi det var en kvinne som hadde fristet Adam.

Han er også kjent for nye ord på latin for åndelige temaer, der ordet "trinitas"; på norsk "treenighet", var sentralt i tema for de såkalte "synoder" (kirkemøter) i de kommende århundre.

-

En annen viktig begrensning for tenkningen i Europa var at romernes tallsystem var lite brukelig til matematiske beregninger (de brukte et brettsystem for det). Tallsystemet fulgte med i historien med Roma som et maktsentrum. Det beklagelige er også at matematikk ble i en tidlig periode sett på med en dyp mistro hos store deler av kristenheten. Dette medvirket igjen til en mangel på vitenskapelig og kritisk tenkning. Etter min mening må dette tas med som en av årsakene til at kristenheten den gang gikk inn i sin "1000-årige natt" (som også hadde meget lys i seg).

Denne film om 1- og 0-tallet gir innsikt om tallenes bidrag for kulturers utvikling.

For islamske samfunn, som Irak, som fikk det indiske tallsystem med først tallene 1-9, og så det revolusjonerende; igjen indiske; 0-tallet senere, ble situasjonen for matematikk og annen vitenskap en helt annen.

Det som forøvrig la begrensninger på tenkningen innen for islam synes å ha vært vært da "Hanbal-skolen"; etter Ahmad ibn Hanbal (780–855), var negativ til tolkning av Koranen, og at Al-Ghazali (1058-1111) mente at Gud forandret naturlovene hele tiden, slik at det ikke hadde noen verdi å finne lovmessighet i de fysiske lovene for skaperverket.

Verdt å legge merke til er at i "Åpningsbønnen" i islam, som ser ut til å være inspirert av Fadervår, har "Led oss på den rette vei" akkurat der de kristne strevde med "Led oss ikke inn i fristelse". Muhammed (?) kan ha sett noe der om hva de kristne hadde i denne utfordring.

-

Tertullian ser ut til å ha satt i gang en mulighet til "forklaringer" av 6. Bønnen fra teologer som senere Martin Luther (1483-1546) fulgte opp i Den lille- og store katekisme. Fra den Lille katekisme : "Det betyr: Vi ber her at Gud må verge oss og hjelpe oss, så ikke djevelen, verden og vårt eget kjød får lokke oss til vantro, fortvilelse og andre synder, men at vi må vinne seier og holde fast på seieren." Den store katekisme har flere ord om 6. Bønnen , men likevel ikke noe som bringer oss særlig lenger til mening i grunnteksten.

Slik har det fortsatt helt inn i vår tid! - som f.eks. pave Benedikt XVI (1927-2022) i sin bok "Jesus fra Nasaret" som følger opp "tradisjonen" fra Tertullian - og nettet er ellers fullt av "forklaringer" fra mange hold!

Pave Frans (1936-2025) ble den første pave som så problemet med 6. Bønnen - og gjorde noe: Han foreslo; lik den franske oversettelse i 2017; "la oss ikke gå inn i fristelse".

Avstanden i "forklaring" av 6. Bønnen og det som faktisk står der, ble tilsynelatende ikke sett på som noe særlig problem? Folk følte seg kanskje som enkle og ulærde når dette ble "forklart", og de likevel ikke hadde mulighet for å forstå. Det er også mye som ikke er enkelt å forstå i dette komplekse tema.

Så ba de troende den 6. bønnen videre i beste mening - mens et slør er blitt liggende i to tusener av år over denne delen av en lysende tekst.

"Fristelse" kan defineres slik: (fra "temptation" i Wikipedia engelsk) "Ytre og indre impulser til kortsiktig nytelse og glede som kommer i konflikt med langsiktige mål av høyere etisk og moralsk verdi." Den "kortsiktige nytelse og glede" kan også være respons på sider ved oss som vi vanligvis ikke har særlig bevissthet om. Ved å følge disse impulser, kan det skade det oss på flere måter. Det er med på å drive oss til overforbruk av jordas ressurser og er kilde til et utall av andre synlige og mindre synlige problemer i vår tilværelse. Med vår tids store utfordringer, særlig i å ta vare på skaperverket, trenger vi en mer fristelsesbestandig tenkeevne!

I den norske delen av Wikipedia og i Store norske leksikon ser det forøvrig ut som vi ikke trenger noe særlig tenkning om "fristelse" i Norge...

I 6. Bønnen kommer vi til det store møtet i teologi, filosofi og psykologi, og har i seg eksistensielle spørsmål om Guds allmektighet i sammenheng med "menneskets frie vilje"; "det ondes problem" - og videre i psykologiens forskning på menneskesinnet, med bl.a. impulskontroll og motivasjon som en del av dette

En merkelig uforståelighet ble det i ordene akkurat der - akkurat der i det spesielt viktige; om impulser til menneskets valg for tanke, til vilje og handling - med mulige fatale konsekvenser!

Menneskets frihet til å velge kan sies å være et besværlig tankeproblem: Hvorfor er vi skapt slik da det bare ser ut til å volde oss problemer? Jeg tenker at det kan dypere forstås som at mennesket har fått en storhet av Gud; i frihet og ansvar for sine valg. Den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij (1821-1881) formulerte et svar i en av sine romaner:

Bare det er godt som springer ut av vårt frie valg mellom det gode og det onde.

Da må vi akseptere at vi også har frihet til å velge det som er noe annet enn det gode.

-

Det kan virke klargjørende å dele opp forløpet av en fristelse i 5 stadier:

1. stadiet er der hvor vi blir utsatt for ytre eller indre impulser, som kan være i form av sanseinntrykk og tanker som dukker opp, mer eller mindre forutsigelig.

Så vil det eventuelt få en reaksjon i oss;
2. stadiet der en kjenner en "behagelig forlokkelse" i disse impulser.

3. stadiet er en valgsituasjon, som har med hvordan vi velger å forholde oss til denne "behagelige forlokkelse". Det er her "slaget" om fristelsen utspiller seg. Det er her man eventuelt "velger å ikke velge" som kan være som en slapphet i sinnet til å "velge" en minste motstands vei. En "viljepropp" kan kjennes som en utilstrekkelig vilje for å stå imot fristelsen, med en manglende vilje til å få gjort det en ønsker. Ved å komme i kontakt med menneskets "indre vilje" kan denne oppheve en "viljepropp" i "den ytre vilje" ved Bønnens hjelp være for å begynne å gå veien ut av fristelsen.

Menneskesinnet har en uoversiktlig og sterkt påvirket del for de seksuelle drifter, uten at det alltid kan betegnes som fristelser. Mangel på bevissthet her kan lede til særlige bindinger på menneskesinnet. Spesielle, sterke fristelser, kombinert med en svak vilje, kan i verste fall gi grenseoverskridene handlinger; som overgrep mot barn.

Vår vestlige kultur, som ser ut til å være inne i grenseflyttende prosesser her i forhold til å beskytte unge mot vanskeligheter i denne delen av følelseslivet, trenger å bli bevisst på ulike sider av seksualiteten. Når Bibelen advarer mot å "flytte gamle grensestener" er det en oppfordring til oss om å ikke være i ubevisste prosesser, både som menneske og samfunn, der slike problemstilinger lett ser ut til å bagatelliseres.

I tanken er fornuften, inspirasjonen og samvittigheten menneskets "indre hjelpere" til motstand for fristelsesimpulsen. Gamle almengyldige tekster kan være til uvurderllg hjelp; Den sanne religionens virke i oss til kjærlighetens mange virkemåter kan i dette stadiet være det som gir tanke til vilje for å ikke gå videre inn i fristelsen.

Jesu ord for kjærlighetens mangesidige virke, kan lyse opp en vei ut av fristelsen for oss. «Den gyldne regel» (Matt 7;12) er lange tanker verdt:

Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.

- og så: Det som er uoversiktlig å forholde seg til i fristelsen: Et "mørke" kan her få grep på menneskesinnet i "den behagelige forlokkelse". Det er etter våre valg er tatt, også i det å «velge å ikke velge» dette kan få inngrep i menneskesinnet - og "forsterke det dårlige i våre dårlige valg"!

"Den ondes" navn er på gresk "Diabolos"; som betyr "den som splitter" (og «anklager» og «grenseforskyver» og meget mere). Det er noe å tenke på hvis "splittende idéer" kan komme til oss etter våre mer eller mindre oppfattede valgsituasjoner.

Filosof Arne Johan Vetlesen: "Ondskapen er ikke banal".

Fra Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1792) opera "Tryllefløyten" i "Nattens dronnings arie"

Viktor Emil Frankl (1905-1997) professor i nevrologi og psykiatri ved Medizinische Universität Wien, og grunnleggeren av logoterapi og eksistensiell psykoterapi:

Mellom stimulus og respons er det et rom.
I det rommet er vår makt til å velge vårt svar.
I vårt svar ligger vår vekst og vår frihet.

Ved å se seg selv "utenfra" i fristelsen kan man få et dypere blikk til en bevisstgjørende prosess: Man kan følge med på en fristelse som en boble som stenger sinnet inne - helt til den "sprekker" av en kamp mot den, og et større utsyn på det hele tar over. I dette er det en mulig lærevei, for en opplevende, dypere erkjennelse av menneskesinnet.

Sterk er den som overvinner andre, men veldig er den som overvinner seg selv.  (Lao Tse (500-600 f.Kr)

Cherokee-urfolket har fortellingen: «Kampen mellom de to ulver i mennesket»:

En bestefar fortalte barnebarnet:
Gutten min, det foregår en kamp mellom to ulver inni oss alle: 

Den ene ulven er ond. Den representerer sinne, misunnelse, sjalusi, anger, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, skyld, bitterhet, mindreverdighet, løgner, falsk stolthet og ego. 

Den andre ulven er er god. Den representerer glede, fred, kjærlighet, håp, ro,ydmykhet, godhet, velvilje, empati, generøsitet, sannhet, medlidenhet og tro. 

Barnebarnet tenkte på dette i noen minutter før han spurte bestefaren:
Hvilken av ulvene vinner kampen?
Den gamle så alvorlig på barnebarnet og svarte: 
Den du mater!

Et ord for det motsatte av en fristelse kan virke til mer bevissthet om dette. Jeg har ikke funnet det ordet på noe språk (videre leting gjenstår), men Hanna Winsnes (1789 -1872) lyriker, forfatter, oversetter og skribent, sa det slik:

Følg alltid din innskytelse når det gjelder å glede andre!

I 4. stadiet er valget tatt (mer eller mindre raskt gjennom 3. stadiet) og man begynner en kreativ planlegging, i en vedvarende "behagelig forlokkelse" av fristelsenes gjerninger. Når man befinner seg i det som kan kalles et 4. stadium, kan fornuft og samvittighet blitt sløret, og viljestyrken til det gode kan ha blitt redusert .

I en rekkefølge av tanke - vilje - handling kan et resultatet av fristelsen bli til gjerninger og et mulig, nytt, langvarig tankesett, som kan være basert på en "flytting av grensestener" (Ordsp 22:28). Moralske og etiske grenser fra en eldre og dypere forståelse er utsatt. Det er spesielt farlig å ubevisst flytte disse, slik at de blir flyttet varig; til en ny "normaltilstand". En nytelsesmotivert "destruktiv fantasi" kan friste mennesket i en stadig mer begrensende retning. Det er ikke så lett da å velge å gå tilbake gjennom 3. stadium i fristelsen, som man kanskje på vanlig, menneskelig vis, ikke brukte særlig tid på..

5. stadium; og det største alvor i fristelsen - Døden - Med avslutning av vår jordiske tid og valgene våre i fristelsen. Vi har en begrenset gjestetid på denne jord som vi kan bruke i beste mening ved "å bruke tiden vel" -

Her har jeg beskrevet en generell gjennomgang av forløpet av en fristelse. Jeg kunne dele opp fristelser i "alvorlighet", men det får bli opp til den enkelte å mene noe om dette. Det er forskjell på å kjøpe seg en sjokolade for mye (men som det likevel kan være viktig nok å motså fristelsen av), enn de mye mer alvorlige fristelser. Det man f.eks. gjør mot barn, er i følge Jesus noe helt spesielt alvorlig.

-

"Så kalte han til seg folkemengden og disiplene og sa til dem:

Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg." (Mark 8:34)

Dette kan virke "livsfjernt", men det er i motstanden av oss selv; motstanden av vår aksept for fristelser, vi kan finne Livet som er i "å gå Veien".

-

Om endringer av tekstene (i tider der 6. Bønnen ikke var til stor hjelp):

Kristendommen, eller "Veien" som den nye åndelige bevegelsen het den gang i første århundre, var en revolusjon for kvinners frihet!. Paulus sier det slik i Brevet til Galaterne (Gal 3,28): "Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus." Det var store muligheter for dem til å delta i menighetene med like oppgaver som menn - Men så begynte ting å gå i gal retning:

- Paulus´ brev kan se ut til å ha fått et kvinnefientlig tillegg i 1. Kor 14; 34-35 der logikken brytes ved at kvinner får lov til og ikke får lov til å tale i forsamlingen, i samme brevet. Det at tillegget er plassert på forskjellige steder i de eldste funnede kopier og at han henviser til "loven" kan tyde på ord som ikke er fra Paulus` hånd.

- Flere brev kan være tillagt han i ettertid som også ble problematiske for kvinner - og menn! Mere om ikke-kvinnefientlighet hos Paulus.

Celsus (100-tallet) skal ha sagt: "Kristendom" er ikke noe for en romer; den er bare for kvinner og slaver!"

- Kvinnefientlig er også omskrivningen av navnet på den kvinnelige apostel Junia til mannsnavnet "Junias" (som ingen hadde på den tiden!) i Romerbrevet 16,7. I følge Paulus, ble Junia og hennes mann Andronikos benevnt som "fremragende blant apostlene". De var medfanger i fengselet der Paulus også var satt inn på den tiden. "Junia" kan ha vært en latinisert utgave av Johanna; en av Jesu nærmeste kvinner (som egentlig en disippel?) i Luk 8;3, og slik kan dette være en enda større sak!

Den greske biskop og kirkefader Johannes Khrysostomos (347-407) kommenterte hennes tittel slik:

Det å være apostel er noe utmerket. Men å være «fremragende blant apostlene» er en fantastisk lovprisning. De var fremragende på grunn av deres arbeid og dydige handlinger. Hvor stor visdom må denne kvinnen ha hatt siden hun ble ansett verdig tittelen «apostel».

Men så: På slutten av 1200-tallet begynte noen å tenke at Junia som kvinne og apostel var en dårlig kombinasjon for kirkens lære, og på slutten av 1200-tallet dukker "Junias" skriftlig opp som et angivelig mannsnavn . Den første fremstillingen av Junia som mann, ved den mannlige navnformen Junias, kommer fra Aegidius av Roma (1243-1316) som omtalte Andronikos og Junia som "disse ærefulle mennene" i en kommentar uten noen forklaring.

Denne omskrivning til et mannsnavn kan også sees i Martin Luthers oversettelse av Bibelen i 1522.

Denne omskrivning av Junia til Junias er i ferd med å rettes opp, og rettet opp i 2011-oversettelsen fra Bibelselskapet. Den er likevel ikke helt rettet opp i 2011-oversettelsen, da "De" (Junia og Andronikos) bare "har et godt navn blant apostlene". "fremragende blant apostlene" skal det nok få bli til slutt! Med "et godt navn blant apostlene" er det ikke engang klart at de var apostler. I 2024 oversettelsen står det "utmerker seg blant apostlene" - og så er det endelig rettet opp - som en (underkommunisert) begivenhet!

Den fremragende amerikanske teologen Eldon Jay Epp skrev om hva som er mest riktig i forhold til eldste kopier av grunnteksten i boken som blir betegnet som "punktumet" for svaret på spørsmålet om Junia var apostel; "Junia: The First Woman Apostl" - Eldon Jay Epp, professor - (Fortress Press, 2005): Han skriver også at "Junia-saken" har vært til skam for teologer verden over i mange år, og spesielt i vår tid da falskneriet også kom med i det som regnes som en standard faglig referanse for NT på gresk for teologer; "Nestle-Aland: Novum Testamentum Graece".

"Verdenskirkens" muligheter for kvinner til å virke i sin organisasjon kan således bygge på forfalskninger av Bibelen! Pave Frans startet en "ryddeaksjon" i Verdenskirken. Håper han var tålmodig og utålmodig nok. Leo 14. virker forøvrig som en god etterfølger.

Hvis kvinnene hadde fått beholdt sin frihet fra Veien kunne verden vært et bedre sted i dag!

- Evangeliet etter Markus fikk forfalskede tillegg i avslutningen fra Mark 16;9. Det er forøvrig flere varianter av tillegget, og dette er nå tydeliggjort i 2024-oversettelsen fra Bibelselskapet.

- Evangeliet etter Johannes, kan ha blitt omskrevet i Joh 1:18, der dette dukket opp i vår tid i funn av papyrusmanuskripter fra den såkalte "Aleksandrinske manuskriptfamilie". Endringen er å se fra 1930- til 1978-oversettelsen fra Bibelselskapet. En endring av Joh 1:18 kan se ut til å ha blitt en del av en teologisk strid, der uenighet i forståelse av Jesu natur ble i senter for oppmerksomheten. Det virker forøvrig å være en alvorlig logisk brist der i sammenhengen av ordene i omskrivningen, med første del og resten av setningen, slik den ble i 1978-oversettelsen og er der nå.

Forfalskningen av 1 Joh 5;7-8 , det såkalte «Comma Johanneum», er også et eksempel på dette. Isaac Newton (1642-1727) fant at dette var en forfalskning ved å se i eldre kopier. Han var klar over den fare han utsatte seg for med å publisere sitt funn, som konsekvenser av striden om Jesu natur, så han skrev i sitt testamente at det først måtte publiseres 10 år etter hans død - smart! - Han er ellers kjent som en av verdens mest fremragende tenkere som fysiker, astronom og matematiker.

Ireneus av Lyon (125-203) skrev:

Forholdet mellom Faderen og Sønnen kjenner ingen, utenom Faderen og Sønnen.

- og det hadde vel vært et fint prinsipp å la det hele hvile i.

Det helt viktige - det som ikke kunne rammes inn av ordenes beskrivelse - og kan ha kommet i bakgrunnen i en annen, grunnere utgave av Veien som ble til "kristendom": Menneskets store, forvandlende mulighet; "født på ny" i Joh 3;3, som vakkert kunne symboliseres med en parallell i sommerfuglens utviklingsstadier til en helt ny skjønnhet, med også ny bevegelsesfrihet: Fra et to-dimensjonalt bakkeplan som larve, til et nytt og større utsyn i et 3-dimensjonalt fly-rom som sommerfugl, via en forvandling i en kokong som av forskere blir betegnet som "en dødslignende forvandling" - det gamle mennesket "dør" for at Det Nye Mennesket skal "fødes".

-

Vår tids bibeloversettere bruker en såkalt "idiomatisk"; "meningsnær", oversettelse ved behov på deler av tekstene når de ser et behov for enn større frihet i oversettelsen, f.eks. ved språklige vendinger som ikke lenger er i bruk i resten av samfunnet. Dette til forskjell fra en " konkordant oversettelse", som er en betegnelse på en ord-for-ord- oversettelse; tettere til teksten. En kokordant oversettelse av 6. Bønnen blir meningsløs som den greske grunnteksten, og ordene i 6. Bønnen ser også ut til å ha et behov for en oversettelse utover en idiomatisk type, for at dette skal ha mening: I 6. Bønnen ser det ut til å råde en "teologisk unntakstilstand": Oversetterne har i utgangspunktet ikke "verktøy" i sin "verktøykasse" for å løse meningsløsheten i grunnteksten med metoder for oversettelse. Hvis man f.eks. går bort fra å be Gud "ikke gjøre" dvs. lede oss (inn i fristelse); hvilken frihet har man da til å be Gud heller "gjøre", istedenfor "ikke gjøre"? - noe som det er sannsynlig at Gud kan gjøre i forhold til fristelser? - Derfor har dette "stoppet opp" så lenge.

I 2011- og videre i 2024-oversettelsen fra Bibelselskapet står det slik: "Og la oss ikke komme i fristelse". Jeg synes det er et steg fremover, og kan gi et større "teologisk handlingsrom" med en nødvendig frihet for et videre arbeid med teksten.

Den nye oversettelsen kan likevel se ut til å være problematisk "under overflaten", selv om den ser riktig og bra ut for mange: Det kan være vanskelig å tenke seg med denne ordlyden hvor i forløpet av fristelsen Gud skal gripe inn og "la oss ikke komme i fristelse". Kommer vi i fristelse fordi Gud "lar" oss komme i fristelse? - eller er det i vår frihet til å velge som gjør at vi kommer i fristelse? Ber vi her om at "Ikke tillat at vi i vår frihet til å velge, velger feil"? Ber vi Gud om å spare oss for livet selv?

Utrykket "komme i fristelse" kan etter min mening, ha en utydelighet i seg: Det kan for noen se ut som å bety å bli "utsatt for fristelse". Jeg har fått ulike svar (og mange ikke-svar...) når jeg har tatt opp flere av problemstillingene med en del som bruker den nye oversettelsen, innbefattet teologer. Den kan forlede noen til å tro at vi kan spares for fristelser, generelt? Det blir med disse ordene også mer absolutt det man ber om, som kan forlede til å tenke at Gud skal lage en fullstendig hindring for at vi skal komme i fristelse.

Hva betyr det egentlig; "la oss ikke komme i fristelse"? Forholder ordene seg til de store filosofiske/ eksistensielle problemstillingene som er forbundet med tema "fristelse" i sammenheng med mottagelighet for Guds ledelse? Samtaler med han som var sentral for oversettelsen; leder (2006-2013) av Bibelselskapets Oversettelsesutvalg Hans Kvalbein (1942-2013) ble ikke særlig oppklarende om en dypere tenkning for denne oversettelsen.

-

Det bør være et betydelig problem at man med feil ord kommer i skade for å be "mot Guds måte å virke på". Med den gamle oversettelse; "Led oss ikke inn i fristelse" var det (burde være) enkelt å se dette. I "Og la oss ikke komme i fristelse" er det vanskeligere å se dette.

En (mer enn) god løsning for 6. Bønnen som bruker viktige "Led oss" sammen med hovedtemaet; "fristelse":

Led oss ut av fristelse

Paulus skrev om å "ledes ut av fristelse" i 1. Brev til korinterne 10;13: "når dere blir fristet, vil han vise en utvei,"

"Led oss ikke inn i fristelse" kan settes lik "Led oss ut av fristelse" ved å sette "ikke inn i "= "ut av", og det gir en (smart...) oversettelse som som gir den tilsynelatende meningsløse teksten mening forstått på denne måten. Hvis man tenker seg et komma etter "Led oss" (grunnteksten har ingen tegnsetting uansett), slik; "Led oss, ikke inn i fristelse" kan dette være enklere å se. "ikke inn i"="ut av" kan selvfølgelig ikke brukes generelt i andre tilfelle, men her, der også Gud aldri leder inn i fristelse, synes jeg en slik "=" er mulig å forholde seg til.

"Led oss ut av fristelse" har også mulighet i seg til å gi deg styrke når du merker at du trenger det akkurat der og da, i en situasjon der en fristelse er spesielt påtrengende og vanskelig å stå i mot.

"Led oss ut av fristelse" tar vare på den frihet mennesket har til å gå inn i fristelsen. Derfor er det i det 4. stadiet av fristelsen; etter at valgene er gjort (eller "hoppet over"); der man har gitt etter for fristelsen, ofte med for lite viljestyrke, at "Led oss ut av" også er særlig riktig.

Mennesket kan sies å være utsatt for å ha gått inn i ubevisste, langvarige fristelser, som Gud kan synliggjøre; lede oss ut av. Det kan være som fristelse i senere stadier som er blitt til holdninger og tankemønstre, som har opphav i mer eller mindre bevisste valgsituasjoner vi har vært i. Det kan f.eks. være at vi en gang har laget oss en mening om et menneske som begrenser det for oss; som gjør det mindre. Å følge en fristelse til å sette mennesker i båser ser ut være et stort problem i vår tid.

Fristelser kan opptre i en stadig repetisjon som en kan gå inn i gang etter gang, og tilsvarende være misfornøyd med i ettertid. "Led oss ut av fristelse" kan hjelpe oss med å komme ut av en slik repeterende svakhet i sinnet.

Langvarige fristelser kan opptre i rekkefølge i generasjonsledd som en arvet kultur, og da er "led oss ut av fristelse" de riktige ord. "Led oss ut av fristelse" er defor en bønn om å bli ledet kollektivt ut av en tilstand av å være inne i fristelse; f.eks. hvordan vårt samfunn har påvirket oss til en begrensende, konsumrettet livsinnstilling.

Barn (og voksne!) bruker mye tid på det som skjer på store og små skjermer. Dette er som avhengighetsskapende fristelser; i passiviserende virkning. Barna er avhengig av oss for å ledes ut av slike fristelser! I "Led oss ut av fristelse" erkjenner vi at Guds hjelp er av umåtelig stor verdi for oss, for å hjelpe barna med slike kompliserte fristelser, og er akkurat de ordene vi trenger nå. Vi kan bli mer mottagelige for ledelse fra Gud når vi ber - og vi voksne kan lede barna ut av det som kan være en stille, meget dårlig situasjon for barna nå. Hvor ble det av lyden ute fra de lekende barna? - Vakreste lyder på jorden!

Barna trenger å få leke og lære ved å bruke og utvikle sine sosiale, kreative og utforskende evner.

-

"Led oss ut av fristelse" kan være for mottagelighet til å ledes til en større bevissthet om fristelsen; om hvordan vårt sinn virker, og vi velger å la det virke - Dette er om de gamle ord fra Egypt "Kjenn deg selv - for veien til å kjenne Gud og hele universet!" og på tempelveggen i Hellas/Delphi. Det er det Jesus talte om ved "å først ta ut bjelken i ditt eget øye" (Matt 7:3-5) - for å bli en seende!

Veien fra Jesus i Matt 7;7:

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på så skal det lukkes opp for dere.

-

"Lede" er et kjent ord for oss, og er i likhet med ordet "tro" ikke enkelt å bruke også i åndelig sammenheng

- og ordet "tro" kan være et spesielt farlig ord for troen! Dette ordet med bare 3 bokstaver kan dessverre virke for lite i innhold fordi det ofte koples til en begrenset "jordisk" mening av ordet, og dermed medvirke til å holde de ikke-troende på avstand fra Gud. Jeg tenker at "åndelig tro" kan sies å være "tillitt og innsikt"- som også en innsikt utover våre "vanlige evner".

Et annet vanskelig ord er "himmelen" brukt i åndelig sammenheng, som kan gjøre "stedet" der Gud er til et sted forstått med unødig stor avstand til oss, særlig for barn. Jeg bruker "Himmelen" videre for å bidra til en klarhet i dette.

Inderne har et eget språk, mye brukt for det åndelige; sanskrit, som gjør dette skillet mer tydelig.
Vi har ikke det, og må bruke en del like ord om begreper i to "verdener", og må være bevisst at det kan kan innebære uoversiktlige vanskeligheter.

Hvis ordet "snill" og "klok" settes sammen til "snillklok"; er det å være snill på en klok måte og klok på en snill måte. Med en "snillklok væremåte" vil det snille og kloke sammen kunne forsterke hverandre. Å gå en kjærlighetens lærevei er derfor "å vokse i snillklokhet", hver for oss og sammenvirkende - med en Høyere Styrelse; i tro løftet opp til Visdom.

-

Den vei jeg har funnet er kjærlighetens vei. Dere skal elske Guds skapning, både hele Guds verden og hvert lille sandkorn, hvert lille blad, hver solstråle skal dere elske - elsk dyrene, elsk plantene, elsk hver ting. For hvis du elsker hver ting, skal du få komme til Guds Mysterium i tingene. Og har du først kommet til dette mysterium, vil du mer og mer lære det å kjenne. Og til slutt vil ditt sinn åpne seg for en altomfattende erkjennelse av kjærligheten og dens styrke.

«Men er så kjærlighetens makt anvendelig og virkningsfull i alle situasjoner?» - kan man spørre. Ofte kan man være i tvil om hva som er det rette, særlig når man ser hvordan mennesket synder og mange spør. Skal man gripe til vold eller handle i ydmyk kjærlighet?

-  Og da skal du alltid tenke: Jeg vil alltid handle i ydmyk kjærlighet. Hvis du en gang for alle har bestemt deg for det, kan du overvinne hele verden. Kjærlig ydmykhet er en umåtelig makt, den sterkeste av alle. En makt som savner sin like. Hver dag og time, hvert minutt skal du gi akt på deg selv og være et godt forbilde for andre.

-

Brødre; kjærligheten er vår beste lærer. Men den kommer ikke til oss av seg selv. Den er dyrekjøpt. Det kreves ofte et hardt og mangeårig arbeid før et menneske kommer så langt at er i stand til å elske, ikke bare for et øyeblikk, men for alltid.

Fjodor Dostojevskij (1821-1881), fra "Brødrene Karamasov"

Gud leder oss på en måte som ikke gjør oss passive; på en måte som er til vekst i oss, og kan være på en måte som vi ofte kan se klarere i ettertid. Å gå en kjærlighetens lærevei - ved å verdsette vår tid - i en lærenysgjerrig og alvorlig (og glad) livsinnstilling - for dagenes gyldne muligheter - med Jesu ord om å bruke våre talenter og evner (Matt 25;14) - og - bønn!

Gud leder oss i vår mottagelighet - med sine underfulle måter -

-

Med "Led oss ut av fristelse" ble det en sammenheng med 7. Bønnen ved å skrive det slik:

Led oss ut av fristelse til frihet fra det onde.

-

"6. Bønnens mysterium" ble for meg en portal til en dypere forståelse av mange sider ved teologi, filosofi og historie - og mere til. Det ble en lengre tids søking etter ord der i bønnen som kunne være de beste egnede, med grunnteksten som utgangspunkt i tema "fristelse", og med menneskets frihet til å velge og Guds allmektige hjelp i det hele.

Ordene jeg lette etter skulle være i hele bønnens intensjon; til "hjerte og hode" og uten krav til "de lærdes forståelse", som dessverre mange teologer gjerne har villet at det skulle være; fra Tertulian i rundt år 200 fatalt "forklarte" "led oss ikke inn i fristelse".

"Led oss ut av fristelse", som ble gitt meg på underfullt vis (her kan jeg fortelle en meget sterk historie), inneholder sannheter for å gå videre på en lærevei for "lange tankers forståelse" i en tid der fristelsene ser ut til å være større og mer komplekse enn i tidligere tider i menneskets historie. Disse ordene er til fullførelse av Bønnen som er «umåtelig rik på ånd og kraft" og sentral for Veien som i Brevet til Hebreerne 12;14 beskrives slik: "Streb etter fred med alle, og etter helliggjørelse, for uten den skal ingen se Herren" - Til frihet fra det onde - for Riket som vokser innenfra -

- som Født På Ny - Det Store Mysteriet - Foreningen med Gud -

Litteratur - Et arbeid med hele som ble til "Himmelske Du"