Johannesprologen - Evangeliet etter Johannes 1,1-18 Lasse Moer - 22.6.2025
Evangeliet etter Johannes, begynner med "Johannesprologen", der "begynnelsen av tiden" er knyttet sammen med det greske ordet "Logos". Logos har vært oversatt med "Ordet" men kan også bety visdom som har en paralell i Ordspr. 8;22-23: "Visdommens opphav Hvis man tenker at tid er knyttet til en rekkefølge av årsak - virkning, blir dette uten mening "bakenfor" der tiden startet og således umuligjør en fysisk årsak til "The big bang" før dette skjedde; med utgangspunkt i tid 0: Det var ikke noe tid dette kunne skje i! Det kan løses med eksistens av "åndelig dimensjon" - ubundet av tid, men med mulighet for virkning til å sette tid i gang. Gud er "fra evighet til evighet" - uten begynnelse og ende i en "større dimensjon" enn den fysiske - ubundet av tiden - og satt i gang skapelsen utenfor tid "0". "Skapertanken" kan være en oversettelse av "Logos" i denne sammenheng. Det er viktig av å sette seg inn i spesielle problemstillinger rundt koinégresk i oversettelse til norsk i dette: To ord er viktige å skille mellom i dette; " theos" og "ho theos", der bare siste er Gud. Når oversetterne ikke er "nøye nok" med dette, kan betydningen som teksten opprinnelg har i seg bli en annen. Derfor kan en mer korrekt oversettelse være: Ordet var guddommelig.
Det er forøvrig påstått at "huios" = "sønn" kan ha blitt til "ho theos" ved en skrivefeil. "monogenes huios", der "monogenes" som er et sammensatt ord for å bety "eneste av sitt slag" fikk et nytt innhold som ikke hadde vært der tidligere: "enbårne" I avslutningsordene; 1;18, er det forholdet mellom Gud og Jesus som beskrives, og er sentral i en strid om "Jesu natur": Ingen har nogensinne sett Gud; den enbårne Sønn, som er i Faderens skjød, han har forklaret ham. Så dukket det opp to eldre papyruser fra den "alexandrinske papyrus-tekstfamilie" etter 1930 som endret dette. I disse papyruser er det bakenforliggende årsaker fra et miljø i Alexandria der Jesus ble gjort til Gud. [7] I 1978/85-oversettelsen står det slik: Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er. I 2011-oversettelsen står det slik: Ingen har noensinne sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er. I 2024-oversettelsen står det slik: Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne Gud, som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er. Jesus som den "enbårne Gud" som ingen så eller har sett - og hva menes med det?
I King James-oversettelsen står det slik: No man hath seen God at any time; the only begotten Son, which is in the bosom of the Father, he hath declared him.
Noen av de såkalte "kirkefedrene" siterte eldre kopier (som den romerske keiser Diokletian (243-313) kanskje fikk brent?) støtter 1930-oversettelsen, og som Codex Alexandrinus også har i seg. Det er (burde være...) enkelt å se at det er et stort problem i dette; med "to guder" der og derfor at åpningsordene bryter logisk med det som kommer etterpå i skriftstedet. Jesus sier forøvrig i Joh 10:34, med henvisning til GT/Salmenes bok 82, at "Guds sønn" betyr en sterk forbindelse til Gud. I NT kan Joh 3,3 om "født på ny", sies å være en sentral tekst i dette. En "årsakenes årsak": Med den dype meningsløshet i 6. Bønnen i den greske grunnteksten i Fadervår - Herrens bønn med tema "fristelse"; Led oss ikke inn i fristelse", kan bl.a. kopiskrivernes arbeid ha blitt mindre "kvalitetssikret". Mer om dette .
|