|
"Dostojevskij og vår tid" Nettside med lydopptak og skriftlig utgave
Fjodor Dostojevskij er snart 200 år gammel. Det er en meget høy alder for en dikter. De fleste forfattere er for lengst glemt når de blir så gamle, men Dostojevskij er blant dem som virker mer og mer levende for hvert år. I 1971 ble det stiftet et internasjonalt Dostojevskij-selskap, som til nå har arrangert 10 internasjonale konferanser, blant annet i Oslo. I dag er Dostojevskijs bøker oversatt til mer enn 100 forskjellige språk. Også her hjemme har vi fått en fullstendig Dostojevskij-utgave i 29 bind. Hvert år kommer det ut et par hundre viktige avhandlinger om hans liv og verk. Dostojevskij er blitt en av verdens mest leste og best utforskede diktere. Med rette har Alf Larsen sammenlignet det 19. århundres russiske romanforfattere med middelalderens katedralbyggere, men den dyptborende behandling av de evige spørsmål har også gjort Dostojevskij til en samtidig dikter. Han er for lengst blitt en del av vår moderne bevissthet - Ja, når vi studerer hans innflytelse på senere forfattere, kan vi lett få inntrykk av at fremtidens litteraturhistorikere bare behøver å operere med et stort skille i europeisk litteratur; før og etter Dostojevskij. Viktigere er likevel de indre verdier Dostojevskij gir oss. Når så mange i dag vil istemme Hamsuns ord om at Dostojevskij er den veldigste av de russiske giganter, så skyldes det først og fremst at han har mot til å skrive om de dypeste og mørkeste avgrunner i menneskesinnet. Nettopp dette mot er det som gjør at hans romantragedier aldri etterlater et inntrykk av pessimisme og resignasjon. Dostojevskis kunst er bekreftende og befriende. I en stolt tid som ikke sjelden skryter av sin stolthet, har vi behov for å se våre liv i det evighetsperspektiv som Dostojevskij åpner for oss. Vi trenger hans omsorg for de ydmykede og krenkede, hans idealer om brorskap og medlidenhet, hans kamp mot ytre og indre usannhet, men fremfor alt er det Dostojevskis budskap vi søker. Hva er det nå denne dikteren har å lære oss? Dostojevskij er en av verdens mest ideologiserte diktere. Det er kanskje ikke alltid vi kan følge ham når han gir uttrykk for sin ideologi, men sikkert er det at hans eget liv på forunderlig vis er forbundet med det vi kunne kalle den russiske skjebne og russernes forhold til Kristus-skikkelsen. For å illustrere dette er det naturlig å starte med Dostojevskis første barndomsminne: Barnepiken har nettopp tatt ham inn i stuen og ber ham lese aftenbønnen i nærvær av husets gjester. Treåringen Fjodor kneler ned foran helgenbildet og fremsier sin korte bønn: "Kjære Guds moder, hele mitt håp står til deg. Gi meg ly under dine vinger." Dikteren skulle aldri glemme denne aftenbønnen. Han fremsa den hele livet og lærte den også til sine barn. "Jeg kommer fra en from russisk familie", mintes han senere. "I vår familie kunne vi Evangeliet nesten fra da vi lå i vuggen." Snart kom andre bøker til. Allerede som tenåring var Dostojevskij en umåtelig belest mann. Mens den rike greven Lev Tolstoj var ivrig opptatt av gymnastikk, dans og selskaplig samkvem, satt den fattige studenten Dostojevskij på Ingeniørakademiet i St. Petersburg og leste til langt på natt. Ja, det var knapt den dikter han ikke leste, og til flere av dem, for eksempel Balzac og Dickens, fikk han snart et inngående kjennskap. Men ingen av deres bøker skulle få så stor innflytelse som Bibelen. Jeg har selv hatt en stor opplevelse å studere Dostojeskijs eksemplar av Nytestamentet; den boken han fikk i gave på vei til tuktusoppholdet i Sibir i 1849. Det er i sannhet med undelige følelser man i dag sitter i det russiske statsbiblioteket og blar i Dostojevskis skitne Nytestamente. Utallige mengder lopper og luser har kravlet over de mørke permene på denne boken. Fra dikterens brisk har den vært vitne til bråk og spetakkel, klirring og rasling av fotlenker, banning og rå latter, rakte hoder og brennmerkede ansikter, fornedrelse og elendighet. Men nettopp i dette jordiske inferno var det at boken skulle få sin store betydning for dikterens åndelige gjenfødelse. Studiet av dikterens understrekninger viser med all ønskelig tydelighet at det knapt var noen av hans store romaner som ble påbygd uten et fornyet studium av denne hellige bok. Nytestamentets faste stemme er det også merkbar i alt han har skrevet. Dette bør nok manes til forsiktighet ved anvendelse av det såkalte polyfonibegrepet i Dostojevskijs romaner: "Dostojevskis personer er frie skikkelser. De kan gjøre opprør mot forfatteren", skriver Bakhtin - Ja, men det betyr på ingen måte at alle de oppfatninger som bringes til torvs er likeverdige. Det Dostojevskij åpner for er en diskusjon med leseren. Det er alltid rimelig rom for tvil i Dostojevskis verden. Han kunne være kald, han kunne være varm, men lunken det var han aldri. Sant nok ble dikteren ofte grepet av tvil når han så all den råskap som bodde i mennesket. Pint av denne tvil, som ikke bare var destruktiv, men også i høy grad produktiv, er det så han skriver sine store romantragedier om menneskets skyld og soning. Men han har alltid et fast punkt hvorfra han kan skildre sin tvil. Og dette faste punkt fant han allerede som treåring i ordene om at "hele mitt håp står til deg". Han kunne såvisst ha behov for et fast punkt og en fast stemme i den virkelighet som omga han i 1860-årenes Russland. Det var en meget urolig tid. Livegenskapet var blitt opphevet i 1861, kort etter at dikteren kom tilbake fra sin forvisning i Sibir. Bønder kunne ikke lenger kjøpes og selges som kveg. Dostojevskij var på ingen måte noen reaksjonær, og vi vet at han gledet seg over denne reformen som brakte friheten til millioner av mennesker. Skeptisk stilte han seg derimot til enkelte vest-europeiske idestrømninger, som stadig mer høyreøstet ble forkynt av en rekke unge russere. Dmitri Pisarev, kanskje den mest radikale av dem alle, hevdet således at materialismen var grunnlaget for alt. Pisarev skriver: "Ved synet av en gjenstand trenger jeg ingen beviser på at den eksisterer. At jeg kan se den er den beste garanti for at den er til. Når jeg derimot blir presentert for noe jeg ikke kan se, eller føler med mine sanser, så har jeg ingen tro på at dette eksisterer. Hvis en ting ikke fremtrer i synbar tilstand, så er dette allerede et bevis på at tingen ikke eksisterer." - Med andre ord; det man ikke kan ta på er heller ikke til. Tanken var for Pisarev en materiell prosess. Han var helt enige i tyske forskeres påstand om at tanken forholder seg til hjernen som gallen til leveren og urinen til nyrene. Endelig hadde nå naturvitenskapene slått i stykker den spekulative filosofiske tankebygningen. Alt som kan ødelegges, må ødelegges, ble Pisarevs slagord. Ord og illusjoner foregår, bare kjensgjerningene blir tilbake. At skulptur, maleri og musikk skulle ha noen som helst verdi for samfunnet, benektet Pisarev kategorisk. Musikkeelskere er jo ofte de dummeste og mest tvilsomme mennesker som tenkes kan. Hvordan kan man da si at musikken har hatt en foredelende innvirkning på dem? Nei, en skomaker er mer verdt en allverdens kunstnere, mente Pisarev. Med sin religiøse bakgrunn og sine erfaringer fra tukthuset, måtte Dostojevskij reagere på slike utsagn. I begynnelsen av 1860-årene skriver dikteren derfor en rekke artikler, hvor han i skarpe ordlag tar til motmæle mot dem som spurte om hvilken nytte kunsten brakte samfunnet. I disse artiklene lanserer han også sitt eget estetiske program, og dette programmet søker han senere å realisere i sine store romaner. De radikale kritikeres krav om å skildre virkeligheten som den er, betrakter Dostojevskij som fullstendig meningsløst. For det finnes ingen almengyldig oppfatning av virkeligheten. Virkeligheten må nødvendigvis ta farge av det opplevende subjekt: Det som ikke er virkelighet for deg, kan godt være virkelighet for meg. Dikterens oppgave blir å sprenge virkelighetens grenser: Innenfor den synlige virkeligheten ligger nemlig "det fantastiske". Og dette fantastiske må kunstneren forbinde med det reelle, slik at vi tror på det. Emnevalget for Dostojevskis forfatterskap kunne godt karakteriseres med dikterens eget uttrykk: "Den fantastiske virkelighet." For å skildre denne fantastiske virkeligheten, bruker han en fantastisk realisme, som ikke bare gir en virkelighetsskildring med innslag av fantastiske elementer. Når Dostojevskij er så opptatt av denne fantastiske virkeligheten, skyldes det også hans mistro til en realisme som nærmer seg naturalisme, eller faktisisme. All upartisk protokollering var for Dostojevskij en pest. En forfatter måtte være besjelet av et moralsk budskap. I poesien er det nødvendig med lidenskap en idé, en lidenskaplig pekefinger, skriver Dostojevskij og fortsetter: "En likegyldig gjengivelse av virkelighetens fakta har derimot ingen verdi, og betyr da heller ingenting." Kunsten er med andre ord ikke noen mekanisk fremstilling av livet. Den sanne kunstner ser ikke naturen som et fotografisk objektiv, men slik som et menneske ser naturen. Når radikale kritikere forlangte at kunsten skulle tjene en bestemt politisk retning, var dette for Dostojevskij det samme som å tillegge kunsten en uverdig bestemmelse. Et litterært verk står og faller med graden av kunstneriskhet, og å hevde at de ikke er så nøye med verkets form, bare mål er godt og hensikten tydelig, blir dermed en selvmotsigelse. For bare kunstnerisk fullverdige verker er de i stand til å nå sitt mål. Men hva vil du så si at et verk er kunsterisk? Dostojevskij definerer det: At en romanforfatter er kunsterisk vil si at han er i besittelse av så stor evne til å uttrykke sine tanker i personer og bilder; at leseren når han er ferdig med romanen helt ut har forstått dikterens tanker, slik dikteren selv forstod dem da han skapte sitt verk. Følgelig er kunstneriskhet ganske enkelt evnen til å skrive godt. En talentløs dikter kan derimot ikke tjene noen som helst sak. Dostojevskijs sammenligner denne talentløse dikter med en halv soldat som blir utkommandert til å innta en festning. Ved å kreve at kunsten skal tjene den almene nytte viser utilitaristene manglende forståelse for menneskets iboende skjønnhetslengsel. Den store betydning som Dostojevskij tillegger skjønnheten viser innflytelse fra Friedrich Schiller til styrkelse av den estetiske prinsipp i mennesket, og hans dype tro på at det gode og det skjønne egentlig er det samme. "Jeg tror at kunsten er en del av det hele" skriver Dostojevskij. "Kunsten er like som meget et menneskelig behov som mat og drikke. Behovet for skjønnhet er uadskillig fra et menneske. Mennesket tørster etter skjønnhet og aksepterer den uten unntakelse, uten betingelse, ganske enkelt fordi den er skjønnhet." Dette synet på skjønnhetens betydning møter vi da også hyppig i Dostojevskijs romaner. "Mennesket kan leve uten brød og vitenskap», sier Georg Havjenski sr., i "De Besatte", "men det kan ikke leve uten skjønnhet." Et annet sted heter det; "Skjønnheten er det sunde og det normale. Skjønnheten er nyttig nettopp fordi den er skjønnhet. Hvis et folk har bevart skjønnhetens ideal og behovet for skjønnhet, er dette den beste garanti for dette folkets høyeste utvikling." Da russerne skulle kristnes på 900-tallet, sendte storfyrst Vladimir utsendinger til fremmede land for å innhente råd om hvilken form av kristendommen som Russland skulle velge. Utsendingene vendte tilbake og rådet storfyrsten til å velge den østlige kristendommen, fordi gudstjenesten i Bysants hadde gjort et særlig sterkt estetisk inntrykk på dem: "Vi visste ikke om vi var i Himmelen eller på jorden, for på jorden finnes ikke sådan skjønnhet, og deres, grekernes, gudstjeneste er bedre enn den vi så i andre land. Vi kan ikke glemme denne skjønnhet, liksom et hvert menneske som har smakt noe søtt ikke vil ta noe bittert i sin munn." Det er dette synet som ligger til grunn for Dostojevskijs berømte ord:
Hvor stor vekt Dostojevskij legger på skjønnhetens ideal, viser også det utkast til verdenslitteraturens historie som han skisserte i en av sine notisbøker fra 1876. I motsetning til litteraturhistorikere bruker han her samfunnets moralske tilstand som kriterium for sin periodeinndeling. Litteraturen i oldtiden kaller han gudstjenestens litteratur. Den greske tragedien er for ham en gudstjeneste. Men allerede på Shakespeares tid kan man merke hvordan fortvilelsen griper dikterne, og gir opphav til en "fortvilelsens litteratur". Likevel er troen på denne tid fremdeles levende. I den moderne tid er derimot troen blitt erstattet av vitenskapen. Målet er blitt å skape en sakens litteratur. Forfatterne skal bidra til å skape samfunnsforhold som kan gjøre menneskene lykkelige. Men man kan ikke forklare mennesket og menneskets behov med vitenskapen alene: "Mennesket er videre enn sin vitenskap", skriver Dostojevskij. Å forherlige forstanden og hevde at sosial omforming er grunnlaget for menneskenes lykke, det er et altfor snevert litterært program, og dikteren noterer med tilfredshet at det ikke har lykkes de radikale kritikerne å skape denne "sakens litteratur". Neste stadium i litteraturens utvikling kaller Dostojevskij "skjønnhetens litteratur". Det er denne litteraturen han ser det som sin oppgave å fremme. Bare skjønnhetens litteratur kan frelse verden, for skjønnhetens idé ble skjenket menneskene av Kristus. Skjønnhetens litteratur er den eneste motvekt mot den fortvilelsens litteratur som var blitt så utbredt i hans samtid. Hvordan skulle man så skape denne skjønnhetens litteratur? I en av sine siste opptegnelser skriver dikteren; "jeg" ved hjelp av full realisme å finne mennesket i mennesket. Dette er fremfor alt et russisk trekk, og i denne forstand er jeg selvsagt folkelig, for min retning springer ut av den kristne ånds dyp i folket. "Selv om jeg er ukjent for nåtidens russere, vil jeg bli kjent for fremtidens. Jeg blir betraktet som psykolog, men det er ikke riktig. Jeg er bare realist i høyeste forstand ved at jeg skildrer alle dybder i menneskets sjel." Dostojevskij mente altså at dikteren måtte finne frem til det dypest sett menneskelige i mennesket. En forfatter måtte vise at mennesket selv når det er fornedret og undertrykt, likevel er i besittelse av et ubesudlet element av skjønnhet og godhet, som gjør det mulig å tale om "mennesket som plutselig blir skjønt". Ut fra dette syn er det så at han definerer vitenskapen om det skjønne. Estetikk er menneskets åpenbarelse av de skjønne momenter i menneskesjelen for selvfullkommen-gjørelse. Estetikken blir således for Dostojevskij et slags hjelpemiddel for menneskets gang mot det religiøse stadium. Han er berett til å identifisere skjønnheten med det gode og moralsk fullkomne. Ja, hos ham blir det skjønne bent frem en religiøs kategori. Kristus bar skjønnheten i seg og ga mennesket del i dette idealet gjennom sitt ord om at "mennesket ikke lever av brød alene". - og nå er vi i alt kommet langt inn i hans siste roman; "Brødrene Karamasov"; den mektige syntese av hele hans livsverk. Samtidig kan denne usedvanlig rike romanen betraktes som forfatterens åndelige testamente. Hva kan grunnen være til at dette verket i dag føles så aktuelt? Det er mange svar på dette spørsmålet. Et av dem er det moderne menneskes økende interesse for økologiske problemstillinger. Hvis vi betrakter de senere års utvikling fra et økologisk synspunkt, kan det fortone seg som om kulturen og sivilisasjonen står i et innbyrdes motsetningsforhold. Det kan virke som om kultur og sivilisasjon står steilt mot hverandre. I løpet av de siste århundre har det vokst frem en ny oppfatning av universet som en "kjempestor maskin" - En maskin som kan forklares kausalt og beregnes rasjonelt. En følge av dette syn har vært at mennesket må ha rett til å nyttiggjøre seg denne maskinen. Mot dette synet står den oppfatning at naturen og jorden er en levende organisme som må behandles med størst respekt og aktelse. Allerede i middelalderen innledet gruvearbeidernes utnyttelse av nye gruver med bønner til Gud om tilgivelse for den smerte fjellet ville føle ved deres inngripen. I Nord-Amerika ba indianerne ånden i sine byttedyr og om å oppgi sitt liv, slik at jegeren kunne ernære sin familie med kjøttet. Denne forestillingen om en besjeling av naturen fra stein til plante og til dyr er særlig utbredt i romantikken. Hos den russiske romantikeren Jevgenij Baratynskij, en samtidig, avgjort romantikkfølger, møter vi ofte konflikten mellom "de kalde tankene og de smilende drømmer" som han skriver. Ved å sammenligne menneskenes forhold til naturen i fortid og nåtid vil dikteren vise de skjebnesvangre følger av det moderne menneskets nesegruse dyrkelse av den kalde forstand: "I tidligere tider, da mennesket enda hadde bevart et umiddelbart forhold til naturen, rådet kjærligheten mellom naturen og mennesket: Takknemlig lyttet mennesket til naturens kjærlige språk og vennlige tegn. Men denne følelsesmessige erkjennelse er nå blitt erstattet av en rasjonell erkjennelse. Forholdet mellom menneske og naturen er ikke lenger fylt av kjærlighet. Det er mer og mer blitt preget av likegyldighet og finskap. Mennesket er begynt å utforske og pine naturen, og naturen har svart med å lukke seg inn i sitt skall og oppgi sin tidligere kjærlighet til mennesket.» Baratynskij skriver: "Men mennesket sverger til tankenes ord og foraktet det følelsen sier. Da lukket naturen sitt hjerte på jord og ga ikke flere profetier." I likhet med Baratynskij, var Dostojevskij på mange måter en romantiker som ville advare mot samtidens tendens til å betrakte jorden som et byggemateriale for et "gjennomrasjonalisert samfunn". Dostojevskij fremtrer på mange måter som den store økolog i verdenslitteraturen, og sett fra dette synspunkt får dikterens visjon av jorden som et paradis en særlig betydning for vår tids lesere. La oss se på et av dikterens eksempler, kanskje det viktigste av dem alle: Scenen er lagt til inkvisisjonens og forfølgelsenes fryktelige tid: Etter 1500 år er Kristus vendt tilbake til jorden. I Sevilla går han rundt og gjør undere, og hilses med jubel av folket. På befaling av Storinkvisitoren; en 90-årig olding, den mektige kardinal, blir han imidlertid pågrepet og kastet til fengsel. Da natten faller på, oppsøkes han av Storinkvisitoren som holder en streng straffepreken for Kristus - Ja, han vil til og med brenne ham på bålet som kjetter. Ved sin tilbakekomst er nemlig Kristus til hinder for kirkens nødvendige gjerning på jorden. Kristus er taus mens Storinkvisitoren fremfører sine anklager. I virkeligheten forkaster Storinkvisitoren hele Guds lære: "Helt siden Kristi oppstandelse har kirken måttet streve for å korrigere denne lære; gjøre den mere, skal vi si; "brukervennlig" for menneskene. Hva er det så Kristus hadde gjort galt ifølge Storinkvisitoren? "Jo, han var blant annet dum nok til å avvise fristelsene i ørkenen. Dermed skjenket han menneskene frihet i stedet for lykke. Men han tenkte ikke på at menneskene faktisk foretrakk døden fremfor friheten til å velge mellom godt og vondt." Galt var det også at han nektet å gjøre stener til brød: "Hadde han gjort det, ville menneskene løpt etter ham som en lydig og takknemlig hjord." Videre avslo han å kaste seg ned fra tempelet: "Han ville vinne menneskenes frie tro, og ønsket ikke å binde dem ved undre." - og endelig avviste han tilbudet om jordisk makt: "Han ville at menneskene skulle tjene ham av fri vilje; ikke som slaver bundet av ytre autoritet." "På grunn av Kristi skrøpelige menneskekunnskap har kirken måttet forbedre hans lære." I menneske-kjærlighetens navn har storinkvisitoren akseptert djevelens fristelser og gjort underet, mysteriet og autoriteten til noe skummelt. Han har forberedt frihet og autoriteten til hjørnestener i sitt kommende verdensrike." "Kristus overvurderte menneskene" klager Storinkvisitoren: "Ved å gi dem samvittighetsfrihet krevde han for mye av dem. Menneskene er svake og usle vesener som foretrekker brød og sirkus fremfor frihet. Friheten til å velge mellom godt og ondt er en altfor besværlig gave for alminnelige mennesker. Følgelig lengter de etter en som kan oppheve denne friheten, ta ansvaret for deres synder og gi dem brød." Storinkvisitoren vender seg mot Kristus og sier: "! løpet av noen få århundre vil menneskeheten være nådd så langt at det gjennom sitt vitenskapsstudium forkynner at det overhodet ikke finnes noen forbrytelser, og følgelig heller ingen synd; det finnes bare sult og sultne. Da vil menneskene reise seg mot deg, og på opprørernes fane står det skrevet; gi oss mat! Først da kan du kreve dyd av oss. Under denne fane gjør de så opprør mot deg, og ditt tempel styrter i grus. Og der hvor det stod vil en ny bygning reise seg; et nytt og fryktelig "Babels tårn"." Det er dette Babelstårn, som Storinkvisitoren og hans hjelpere har satt seg som mål å bygge ferdig. Ved å tilfredsstille menneskenes materielle behov, og berøve dem deres frihet, vil de skape et paradis på jorden. Og i dette paradis skal alle bli lykkelige, så nær som det lille herskende mindretall som kjenner forskjellen på godt og ondt. Legenden kan betraktes som en protest mot Kristus, hvor Storinkvisitoren opptrer som i Ivansk visjon av Gud: "Slik burde Gud ha vært om han ville regjere rettferdig; befalende, men vis og kjærlig, medlidende med alle de svake menneskekryp som nå endelig er blitt befridd for frihetens byrde." Mye kunne sies med utgangspunkt i denne spennende legende om Storinkvisitoren. Blant annet dette: "Uten tro på Gud og på sjelens udødelighet vil alt være tillatt." - Og dette: "Bare det er godt som springer ut av vårt frie valg mellom det gode og det onde. Vanemessig velvilje og doven snillhet er derimot uten etisk verdi." Men la oss ikke glemme munken Sosimas svar på legenden. Mange har betraktet dette svaret som helt utilstrekkelig, ja bent frem mislykket. Ikke desto mindre eier svaret stor skjønnhet og dristighet: Vi lever nå i en tid der det på grunnlag av den økologiske debatt og ekjennelse av at alt er knyttet sammen. Er det skapt forutsetninger for dypere forståelse og øket sympati for den visjon Dostojevskij her presenterer:
På Dostojevskijs tid kunne vel dette bare forstås som bilder og metaforer. I dag vet vi av bitter erfaring at ordene har gyldighet bokstavelig talt. Ødeleggelsen av ozonlaget, forurensningen av sjøer og elver og undervannssprengninger av atombomber, har til fulle vist at "alt er som havet", og at den enkelte har et ansvar for alt og alle: At hver enkelt av oss er ansvarlig for jordens mulige ødeleggelse. Sosimas naturforståelse er en tilbakevenning til våre forfedres syn på naturen som en levende organisme. Det Sosima forkynner er at vi skylder denne organismen den samme forståelse og den samme respekt som alt liv forøvrig. I hvilket forhold står så Sosimas innsikt til Ivans opprør mot Gud, og til forkastelsen av den kristne lære i poemet om Storinkvisitoren? Spørsmål om Guds eksistens og eventuelle rådslutninger er vel i dag akkurat som på Dostojevskijs tid; hinsides enhver rasjonell argumentasjon. Leseren kan imidlertid spørre hvor Ivans gudløse verden egentlig fører: "En verden hvor alt er tillatt såfremt det bringer nytte og rettferdiggjøres av fornuften." En moderne leser vil i Ivans ideologi ikke bare se forutsetningen for bokens fadermord, men også forutsetningen for vår tids pågående ødeleggelse av moder natur f.eks. gjennom kjernekraften eller på en annen måte som kan føre til menneskeslektens selvmord. Det spørs om ikke Sosimas bilde av verden som et mulig paradis, som et sammensatt system hvor vi alle har tilhørighet og hvor vi alle bærer vår del av ansvaret, i dag er det den eneste alternative måte som gir oss mulighet til å overleve. Slik sett blir boken om Sosima et svar på Ivans rasjonelle verden uten Gud, og dermed vinner romanen en ny dimensjon for vår tid ved overgangen til det 21. århundre. Det er mange som anser Storinkvisitoren budskap for å være overbevisende: "Mennesket er et svakt vesen. Det trenger en sterk mann som kan gi det mat og ly i vakre innhegninger. Friheten er en besværlig oppfinnelse som mennesket utmerket godt kan klare seg foruten. La oss heller leve i Storinkvisitoren maurtue hvor det er nok av arbeid for alle" - Ja, slik kunne vi sette dette synspunktet på spissen. For å svare Storinkvisitoren og hans meningsfeller, trengte Dostojevskij her en ny dimensjon. Han fant den i en skikkelse som er helt forskjellig fra Storinkvisitoren; nemlig den fromme munken Sosima. Dikteren var fullt klar over oppgavens vanskelighet, for her tok han ryggtak med "det ondes problem"! Dostojevskij skriver: "Jeg hadde den plan og gi et svar på denne fornektende side av mitt verk i 6. bok med tittelen "En russisk munk". Nå er jeg redd for at dette svaret ikke skal være tilstrekkelig, som meget mer som det jo ikke kommer som en direkte gjendrivelse punkt for punkt av de innvendinger som fremsettes i storinkvisitoren, men bare et indirekte svar: Det fremtrer som en verdensanskuelse som står i strid med disse påstander - Men altså ikke punkt for punkt; men som et kunstnerisk bilde. Å kreve at Dostojevskij skulle gi et tilstrekkelig svar på det ondes problem, ville vel være det samme som å kreve en løsning på selve "verdensgåten". Ikke engang Dostojevskij kan løse en slik gåte, men hvis vi betrakter svaret som et kunstnerisk bilde, i lys av de siste ti års begivenheter, vil vi neppe kunne avvise det som mislykket: "Hvis Gud er til, hvorfor er verden da så grusom", spør vi gjerne. Men skal vi belyse det ondes problem, bør vi kanskje stille spørsmålet på hodet, slik kirkefaderen Augustin gjør det i sine bekjennelser: Han svarer ikke på spørsmålet om hvor det onde kommer fra, men stiller i stedet et motspørsmål: "Hvis Gud ikke er til, hvorfra kommer så det gode?" Spør vi slik, følger vi ikke lenger det ondes, men det godes vei som kan lede oss til Gud, org det er nettopp dette Dostojevskij gjør i Brødene Karamasov. I en paradoksal, men meget presis form har filosofen Nikolai Berdjajev gitt følgende sammenfatning av dikterens syn på det ondes problem:
Det Dostojevskij gjør når han svarer, er å bringe spørsmålet over på det overrasjonelle plan. Med sitt store kjennskap til menneskenaturen, mente han å ha rett til å gjøre det. Allerede i "Opptegnelser fra et kjellerdyp" hadde han vist at mennesket i bunn og grunn er et ikke-rasjonelt vesen, og i "Forbrytelse og straff" hadde Raskolnikovs forsøk på å finne et rasjonelt grunnlag for etikken endt med totalt nederlag. Ivan Karamasovs kamp for å finne en rasjonell løsning på lidelsens problem er et resultat av en forstand som er lukket for alt som ligger utenfor vår fornufts og vårt erfarings område. Med denne overfladiske forstand står han fjernt fra den innsikt som Dostojevskij hadde kjempet seg frem til. Nemlig at det bare er ved å "elske livet" at menneske kan fatte livets mening. På slutten av 6. bok i Brødrene Karamasov uttaler Sosima: "Fedre og lærere, ofte har jeg spurt meg selv, hva er helvete? - Og mitt svar er "lidelsen ved at man ikke lenger kan elske". Kort før sin død i 1910 understreket Tolstoj disse ordene i sitt eksemplar av Brødrene Karamasov. Så her møtes altså de to store i russisk litteratur; Dostojevskij og Tolstoj; "Lidelsen ved at man ikke lenger kan elske." Tanken om kjærligheten som en forutsetning for sann forståelse av livets mening er et hovedtema i Brødrene Karamasov. Fremfor alt møter vi det i Mitjas og Sosimas hymner til Gud og hans skaperverk. Som lidende mennesker er de begge henvist til å søke et annet svar på livets mening enn det som kan skaffes til veie ved hjelp av teoretiske resonnementer. Den vei de har funnet er kjærlighetens vei, slik Sosima skildrer den i sine belærende ord:
Sosima gir oss ikke eksempler på spesielle forbrytelser. Men med tanke på den moralske posisjon han inntar i romanen, må vi anta at hans bud også har gyldighet for slike tilfeller av barnemishandling, som Ivan forteller om. Dostojevskij presser her sin tese om kjærlighetens kraft til noe som kan synes å være en absurd konklusjon. Men denne tolkningen er likevel å foretrekke, fremfor alternativet; at dikteren lar Ivans spørsmål henge ubesvart i luften. Kjernen i Sosimas lære ligger i de to bud som han allerede som barn fikk i arv fra sin bror. Det første lyder:
Denne irrasjonelle kjærlighet til livet som Guds skaperverk forener alle mennesker i en universell samfølelse, og skaper det kristne brorskap som bygger på Sosimas brors annet bud: «Hver og en av oss er skyldig overfor alle i alt.» Denne setning løser for Sosima det relativt enkle sosiale problem, og den løser også langt på vei det vanskeligste av alle problemer; nemlig "lidelsens problem": Gjennom følelsen av skyld overfor ens neste, får lidelsen en helt annen dimensjon for Sosima enn den har for Ivan Karamasov. Sosimas indirekte svar til Ivan kommer da han ekstatisk siterer fra Jobs bok: Jobs kortfattede rettferdiggjørelse av lidelsen er for Sosima innlysende, siden han tror på et gudommelig forsyn og på lidelsens frelsende og åndeliggjørende verk i mennesket: Lidelsen hever mennesket opp til Gud, og da er den ikke lenger en urettferdighet, men en fullbyrdelse. Den ødelegger ikke livets harmoni, men er en av livets nødvendige bestanddeler. Mennesket går lidelsens vei, akkurat som Kristus gjorde det, og realiserer derved seg selv som "gudmenneske". Dostojevskij ser lidelsen som foredler og ikke som for forøder av det verdifulle i mennesket, også ved dette syn fornekter han hele sitt århundres fremskrittsideal i alle dets former. For en moderne leser er det vel synet på lidelsen som har vært den største anstøtssten for godtagelse av Sosimas filosofi. I vestlig teologi er jo lidelsen gjerne blitt fremstilt som et negativt resultat av synden. Synspunktet har fått sin tilspissede form i den karismatiske bevegelseslagord; «tro mer og lid mindre». Også for den engelske dikteren Sommerset Maugham er lidelsen et onde og heller ikke noe mer. Han polemiserer mot Dostojevskij med hensyn til legemlige lidelser: "Det er min erfaring at langvarige og smertefulle sykdommer gjør menneskene trettekjære, egoistiske, smålige og skinnsyke. Lidelsen gjør ikke menneskene bedre. Lidelsen gjør dem bare verre." Men her må vi altså huske at lidelsen for Dostojevskij er noe mer, noe annet enn smertefulle sykdommer. Det han fremfor alt er opptatt av er den lidelse som mennesket fritt og bevisst påtar seg for skyld. Altså ikke den lidelse som kommer utenifra i form av sykdommer eller ulykker. Evnen til å lide blir dermed en moralsk kvalitet som driver mennesket fremover mot selvforståelse og gir det mulighet til lutring og forvandling. Lidelsen er dessuten den pris vi må betale for ikke å havne i Storinkvistorens kveghjord: Vil mennesket være fritt, leve i overensstemmelse med sin verdighet som fritt individ, må det også godta lidelsen. "Frihetens vei er lidelsens vei", skriver Berjajev: «Det er alltid forlokkende å befri mennesket fra lidelsen etter å ha berøvet det friheten.» Dostojevskij er frihetens forsvarer. Følgelig oppfordrer han mennesket til å ta lidelsen på seg som en uunngåelig følge av friheten. Like nødvendig er lidelsen som middel til å temme den selvhevdelse og stolthet som skaper menneskets opprør mot Gud. Dostojevskijs lidelser under tuktusoppholdet hadde gitt ham en ny erkjennelse, en ny sannhet. Lidelsene hadde hjulpet ham til å nå frem til den rette forståelse av livets mening. "I lidelsen ligger det en idé" skriver Dostojevskij: «Lykken består ikke i komfort. Lykken må kjøpes gjennom lidelse. Det er vår planets lov.» Men denne umiddelbare erkjennelse som føles i selve livsprosessen er en så stor glede at ern kan betale for den med års lidelser. Mennesket fødes ikke til lykke. Det tjener seg til lykken - og alltid gjennom lidelsen. Om lidelsen også for Dostojevskij er et resultat av synden, så er den i alle fall et positivt resultat. Lidelsen blir en nødvendig psykologisk betingelse for å få tilgivelse for synd. Ved frivillig å underkaste seg, soner mennesket sine synder, og når derigjennom frem til meningsfullt liv- ja, et lykkeligere liv. Mange, mange lesere har hatt vanskeligheter med å følge Dostojevskij i dette resonnementet. Synd skaper lidelse, lidelse fører til lykke, altså er synden både nødvendig og givende. Elsk mennesket også i detts synd, lærer Sosima. I opptegnelsene til romanen blir dette budskapet satt på spissen: «Elsk synden!» En illustrasjon til tanken om at synden bringer mennesket til lidelse og lidelsen til frelse, gir Sosima i sin beretning om hvordan han i ungdommen slo en tjener i ansiktet av all makt så blodet rant. Denne forferdelige grusomhet som bringer Sosima uendelig skam og pine, fører han like etter til omvendelse. Årsaken er ikke at han oppnår tilgivelse av den han har forulempet. Årsaken er at kristne idealer vekkes til livet ved hans erkjennelse av skyld. Og ikke minst, gjennom lidelsen oppnår han rett til å tilgi seg selv. Tilgivelsen blir på denne måte en prosess i synderens eller forbryterens egen samvittighet. Tilgivelse kan vinnes ved å søke lidelsen og underkaste seg den i kraft av den frie vilje. Det er nettopp dette Dimitri Karamasov gjør i Brødrene Karamasov. Dimitri tar på seg den lidelse som befrir ham fra hans pinefulle bevissthet om å ha syndet ved ikke å ha tatt sin fars liv, men ved å ha ønsket sin fars død. I stedet for å tenke på sin juridiske uskyld i mordet på faren, begynner han å innse sin moralske skyld. Ikke bare i denne forbrytelse, men i alt ondt i verden. Og dermed finner det sted en forvandling med ham. Dermed viser Dostojevskij at det onde blir et utgangspunkt for det godes vekst. Men dikteren viser oss ikke bare livet som forfall. Han viser oss også livet som gjenoppstandelse. Forfallet er en nødvendig forutsetning for frigjørelse av livets energi. Hos Emanuel Kant finner vi tanken om at enhver ting har sin pris. Bare mennesket har sin verdighet. Disse ordene kunne også vært skrevet av Dostojevskij. Men når Kant ut fra denne tesen slutter at det er bedre for et menneske å gå under enn at det pletter sin moralske samvittighet, da er dette utslag av den tyske filosofs abstrakte idealisme som står den russiske dikter meget fjernt. I Dostojevskijs verden er det faktisk mulig å leve til tross for at vi pletter vår moralske samvittighet. Og det gjør vi jo alle sammen.
I disse ordene, som senere ble innrisset på Dostojevskijs grav i St. Petersburg, ligger sikkert også hovedidéen i Brødrene Karamasov. Bokens sentrale hendelse, mordet på Fjodor Karamasov, er jo det klareste uttrykk for livets forfall. Men samtidig blir mordet en betingelse for det nye livs mulighet. Epigrafen går først og fremst på Dimitri. Hans fall og hans lidelse blir en nødvendig betingelse for hans gjenfødelse. Men også en rekke andre av bokens personer omfattes i grunnen av epigrafens budskap. Det gjelder Sosima, Ivan, Aljosja og ikke minst lille Iljusja. Iljusjas død forener guttene på slutten av boken i brorskap, og får dem til å avlegge sine høytidlige løfter om å minnes. Bokens siste kapittel; "Lille Iljusjas begravelse. Talen ved Stenen", åpner for flere kristne assosiasjoner: Ved Iljusjas kiste finner Aljosja tolv små gutter. Tanken ledes til de tolv apostler som han nå er blitt åndelig far for. Vi hører om brødskorpen som smuldres opp til fuglene, om gjenoppstandelsen, at alle skal stå opp fra de døde og se hverandre igjen. Betydningsfull er også fargesymbolikken her: Den blå kirken - de blå duene - den lyseblå kisten pyntet med tyll - den hvite rosen - sneen. Som en syntese av Sosimas budskap om kjærligheten til livet, lyder endelig Aljosjas tale til guttene:
|