"Fadervår inneholder store hemmeligheter, den er kort i sine ord og uttrykk, men umåtelig rik på ånd og kraft. Den er et kort sammendrag av den himmelske lære, og glemmer ikke en eneste ting som kan føres fram i våre bønner." - Slik innleder biskop Cyprian (ca. 200-258) i Kartago sine tanker om Fadervår.

Ordene på denne side kan bringe noe nytt inn i denne viktige tekst, for løsning på et problem som ser ut til å ha vært der fra første skriflige utgave, på gresk for omtrent 1950 år siden (og kanskje lenger).

Lysteksten du ser på bildet ble satt opp med en projektor mot tårnveggen til Helgerud kirke i forbindelse med en konsert. Nederst ved veien forbi kirken er teksten delvis skjult av trær, men fremkommer mer og mer klart og stor (den var ca. 4m bred) når man gikk gangveien oppover mot kirken. Når man kom innpå, kunne teksten forandre seg sterkt i virkning. Det er en symbolikk og opplevelse i dette, som gjenspeiler virkningen av evangeliets ord ellers; når man kommer nær ordene blir de meget sterkere, helt ulik ordene brukt hver for seg i andre sammenheng.

-

I ordene i Fadervår har de troende hentet styrke og visdom og mere til i snart 2000 år. Fadervår er et samlingspunkt i våre gudstjenester. Den har vært en viktig del av vårt lands kulturgrunnlag, kjent for de fleste - troende eller mindre troende. Med sitt universelle, gode innhold kan den brukes med et stort utvalg av religiøst ståsted eller gåsted...

-

Bønnen består av vakre, dype ord, til en livslang mulighet for stadig nye virkende erfaringer av ordene. Den begynner med en innledende tiltale til Gud, etterfølges av en 7-delt bønnedel (6-delt er også brukt med 6.- og 7. Bønnen som en bønn), og en lovprisningsdel til slutt som er lagt til senere, antagelig innen det første århundre.

- Men så: Den merkelige uforståeligheten med Fadervår når man kommer til 6. Bønnen! I den tidligste skriftlige form som er bevart ble Fadervår skrevet på gresk i Evangeliet etter Matteus; Matteus 6; 9-13, og i en noe annen, kortere utgave i Evangeliet etter Lukas; Lukas 11; 2-4 (se oversettelse fra 1978/85 eller tidligere) står "Led oss ikke inn i fristelse". Her ser ordene ut til å ha mistet sin mening, og kan ha skapt uoversiktlig store problemer for de kristne helt inn i vår tid! En arameisk første utgave av Evangeliet etter Matteus kan være en første skriftlig kilde med bønnen. Det er forøvrig ikke funnet noe eget arameisk eller gresk navn på bønnen.

Grunnteksten kan direkte i en ord-for-ord-oversettelse skrives (Wikipedia: "Fadervår"): "Og ikke (inn-) før oss inn i fristelse (prøvelse)" I teksten er det brukt et ord for fristelse (med latinske bokstaver); "peirasmos". Det kan ha flere betydninger på gresk, men uansett er det en uforståelig teologi med at Gud bes om å "ikke gjøre". Det er særdeles vanskelig å tenke seg, når Gud alltid gjør det gode! Det vi i ordene skal be Gud ikke gjøre er det det meget viktige Gud kan gjøre for oss - kjernen i det å være i kontakt med Gud; lede oss! "Led oss ikke" er derfor noe helt spesielt dårlig å be om til Gud!

Den vanligste tolkningen av ordet "peirasmos"er "fristelse", og det skal samsvare med hvordan ordet er brukt ellers i tekstene. Derfor blir det også ekstra dårlig teologi nå vi ber Gud: "ikke (inn-) før oss i fristelse", dvs. ikke gjør det onde mot oss! " Bare "fristeren" i Bibelen ellers, og mennesker mot seg selv, og mot hverandre, kan knyttes til dette.

Jeg tror at utviklingen i tenkning om fristelsens mange komplekse sider ble forstyrret av den meningsløse utgave på gresk av 6. Bønnen, skrevet ned for omtrent 1950 år siden. De troende har ikke kunnet gå dypere inn i ordene, slik man kan med resten av ordene i Fadervår. «Led oss ikke» ble bedt og bedt - og ble "sittende i ryggmargen» - og hvilken virkning kan det ha hatt på et menneskesinn i alle disse årene? Det kan fatalt ha forstyrret meget viktig teologisk og annen tenkning om fristelse i alle dens former og Guds mulige ledelse til mest nødvendige hjelp i dette.

-

Det kan vises at alle bønneleddene i utgangspunktet er satt sammen av deler fra jødiske bønner på den tiden, og at 6. Bønnen kan se ut til å ha et utgangspunkt i en kveldsbønn fra den "Babylonske Talmud" [K]. Slike bønner kunne formes slik på den tid at en "forsterket meningen" i først å benekte eller takke for noe som Gud uansett ikke gjør, for så å be om det som Gud kan gjøre.

Fadervår var forbeholdt de døpte i den første tiden av kristenheten, gitt muntlig i dåpen, Det var viktig at den ble gitt muntlig som en del av opplevelsen å bli tilhørende "Veien", og bare muntlig kunne den virke slik den skulle virke.

Så ble den oversatt til gresk skriftlig, antagelig rundt år 40, og her er problem med 6. Bønnen synlig (på gresk!) og som det ser ut til at Jacob ønsker belyst:

Jakobs brev 1:13: "Ingen som blir fristet, må si: «Det er Gud som frister meg.» For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen", og han slår fast; "Hos ham er det ingen forandring eller skiftende skygger.

Jakobs innsikt viser seg også i hans stadiebeskrivelse av fristelsen, og når han setter opp et fullkomment mål for mennesket: "Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele kroppen i tømme"

En forklaring kunne ha vært at den gresk som ordene er skrevet med på den tiden; koinégresk (mellom klassisk og moderne gresk), hadde en betydning i dette som ikke er kjent i dag, og som gjorde dette langt mindre vanskelig å forstå den gang. I følge en ledende fagperson på koinégresk i Norge, som jeg hadde en samtale med om dette, er det ikke sansynlig at det var en annen (bedre) betydning i ordene den gang, som ikke er bevart i forståelse senere.

"En misforståelse" synes jeg kan være dekkende som ord for at meningsløsheten kan være oppstått.

-

Det kan videre ha virket meget mot sin hensikt at teologer gjennom lange tider har påtatt seg å skrive sine "forklaringer" til 6. Bønnen. Den første jeg har funnet er Tertullian (ca.160-220) i "Om, bønnen" kap. 8. (min oversettelse fra engelsk oversettelse) "Led oss ikke inn i fristelse, det vil si; ikke la oss bli ledet av fristeren." Det er her det ser ut til at den første kvasiforklaring av 6. Bønnen ble gitt skriftlig, og kan ha blitt et utgangspunkt for alle de kvasiforklaringer som dessverre ble skrevet helt inn i vår tid!

Tertullian har forøvrig også en del ellers å svare for, med bl.a. sine kvinne- og jødefientlige skrifter og det latinske maktspråk han førte inn i teologien.

Martin Luther (1483-1546), i den Lille- og Store katekisme, gir også sitt bidrag til å "forklare" og videre til den forrige paven; Joseph Ratzinger, i sin bok "Jesus fra Nasaret". De skrev gjerne ordrike "forklaringer", men som ikke hadde noe særlig sammenheng med ordene slik de står der i teksten. Denne avstand i "forklaring" av 6. Bønnen og det som faktisk står der, ble tilsynelatende ikke sett på som noe særlig problem? Folk følte seg kanskje som enkle og ulærde i dette når dette ble "forklart", og de likevel ikke hadde mulighet for å forstå, og det er også mye som ikke er enkelt å forstå i dette komplekse tema. Så ba de troende den 6. Bønnen videre i beste mening - mens et slør er blitt liggende i to tusener av år over denne delen av en lysende tekst.

-

Den 6. Bønnen har en vanskelighet i seg som kan folde seg ut i et større antall av historiske, teologiske og ellers mangfoldige undringsmuligheter; Den 6. Bønnens mysterium:

- Hva var de opprinnelige ordene Jesus talte til folket?
- Hvorfor ble det til en teologisk merkelighet i det spesielt viktige tema, i den greske skriftlige utgave den gang?
- Hvorfor er dette blitt en slik meget langvarig; "teologisk gordisk knute"? Ble brevet til Jakob neglisjert av "Paulus-kretsen" fordi de var i teologisk strid med "Peter-Jakob-kretsen" i Jerusalem?

-

"Fristelse" kan defineres slik: (fra "temptation" i Wikipedia engelsk) "Ytre og indre impulser til kortsiktig nytelse og glede som kommer i konflikt med langsiktige mål av høyere etisk og moralsk verdi." Den "kortsiktige nytelse og glede" kan også være respons på sider ved oss som vi vanligvis ikke har særlig bevissthet om. Ved å følge disse impulser, kan det skade det oss på flere måter. Det er med på å drive oss til overforbruk av jordas ressurser og er kilde til et utall av andre synlige og mindre synlige problemer i vår tilværelse. Med vår tids store utfordringer, særlig i å ta vare på skaperverket, trenger vi en mer fristelsesbestandig tenkeevne!

I 6. Bønnen kommer vi til det store møtet i teologi, filosofi og psykologi, og har i seg eksistensielle spørsmål om Guds allmektighet i sammenheng med "menneskets frie vilje"; "det ondes problem" - og videre i psykologiens innsikt i menneskesinnet, som i uoversiktlig stor grad er styrt av impulser.

En merkelig uforståelighet ble det i ordene akkurat der - akkurat der, i det spesielt viktige; om impulser til menneskets valg for tanke, til vilje og handling - med mulige fatale konsekvenser!

-

Det kan virke klargjørende å dele opp forløpet av en fristelse i 5 stadier:

1. stadiet er der hvor vi blir utsatt for ytre eller indre impulser, som kan være i form av sanseinntrykk og tanker som dukker opp, mer eller mindre forutsigelig.

Så vil det eventuelt få en reaksjon i oss;
2. stadiet der en kjenner en "behagelig forlokkelse" i disse impulser.

3. stadiet er en mer eller mindre bevisst valgsituasjon, som har med hvordan vi velger å forholde oss til denne "behagelige forlokkelse". Det er her "slaget" om fristelsen utspiller seg. Det er her man eventuelt "velger å ikke velge" som kan være som en slapphet i sinnet til å "velge" en minste motstands vei. En "viljepropp" kan kjennes som en utilstrekkelig vilje for å stå imot fristelsen,og en manglende vilje til å få gjort det en ønsker. Ved å komme i kontakt med menneskets indre vilje kan denne oppheve en "viljepropp" i den ytre vilje ved å begynne å gå veien ut av fristelsen. En "lærenysgjerrighet kan virke til en slik indre vilje.

I tanken er fornuften og samvittigheten, menneskets "indre hjelpere" til motstand for fristelsesimpulsen. Gamle, almengyldige tekster kan være til uvurderllg hjelp; Den gyldne regel er en lang tanke verdt. Den sanne religionens virke i oss til kjærlighetens mange sider kan i dette stadiet være det som gir tanke til vilje for å ikke gå videre inn i fristelsen.

Så det som er vanskelig å forholde seg til: "Et mørke" kan her få grep på menneskesinnet - og gjøre uoversiktlige, forsterkende virkninger av våre dårlige valg. Dette mørke - hvor kommer det fra? Er det en del av oss? - eller fra noe utenfor oss? Uansett er det etter våre dårlige valg er tatt, også i det å velge å ikke velge, dette mørke kan få inngrep i menneskesinnet.

Ved å se seg selv "utenfra" i dette kan man få et dypere blikk til en bevisstgjørende prosess. Man kan følge med på en fristelse som en boble som stenger sinnet inne - helt til den sprekker og et større utsyn på det hele tar over - Dette er om viktigheten av å ha forbindelse med, det indre tenkerom - som all verdens støyende impulser vil vanskeliggjøre for oss! Dette er tidligere benevnt i Bibelen som "lønnkammeret", nå benevnt som "rommet ditt" (Matteus 6; 6)

Menneskets frihet til å velge er noe mange finner komplisert i sine konsekvenser, i forhold til en allmektig Gud. Jeg tenker at det kan dypere forstås som at mennesket har fått en storhet av Gud; i frihet og ansvar for sine valg. Men hvorfor er vi skapt slik da det bare ser ut til å volde oss problemer? Den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij (1821-1881) formulerte et svar i en av sine romaner: "Bare det er godt som springer ut av vårt frie valg mellom det gode og det onde". Da må vi akseptere at vi også har frihet til å velge noe som er noe annet enn det gode. Her er et opptak, som også har innhold om dette temaet, fra dyktige professor Geir Kjetsaa (1937-2008) i et foredrag; "Dostojevskij og vår tid". Der kan du bl.a. høre om "Legenden om Storinkvisitoren", som omhandler dette tema spesielt.

Et ord for det motsatte av en fristelse kunne virke til mer bevissthet om dette. Det ville være et ord for en tankeimpuls som kan bevirke til en spesiell ny verdi for oss. Jeg har ikke funnet det ordet på noe språk., men Hanna Winsnes (1789-1872) sa det slik:

Følg alltid din innskytelse når det gjelder å glede andre!

Han skrev om en vei; Lao Tse (500-600 f.Kr): "Tao Te Ching"; som kan bety "Veien og dens kraft" (flere mulige oversettelser av tittelen)" og som jeg mener kan sees i sammenheng med den senere "Veien":

Sterk er den som overvinner andre, men veldig er den som overvinner seg selv.

Visdom fra et urfolk:

Fortellingen om "de to ulver i mennesket"

Den ondes navn er på gresk er "Diabolo" som betyr "den som splitter". Det er noe å tenke på når "splittende idéer" fra den ene av "ulvene" i fortellingen over her får næring i dine mer eller mindre oppfattede valgsituasjoner. Så gjelder det å holde hodet kaldt og hjertet varmt! Klarer man å kjenne innover i seg selv, se seg selv utenfra, i situasjonen? I dette er det en stor mulig lærevei.

I 4. stadiet er valget tatt (mer eller mindre raskt gjennom 3. stadiet) og man begynner en kreativ planlegging, i en vedvarende "behagelig forlokkelse" av fristelsenes gjerninger. Når man befinner seg i det som kan kalles et 4. stadium, kan fornuft og samvittighet blitt sløret, og viljestyrken til det gode kan ha blitt redusert .

I en rekkefølge av tanke - vilje - handling kan et resultatet av fristelsen bli til gjerninger og et mulig, nytt, langvarig tankesett, som kan være basert på en "flytting av grensestener" (Ordsp 22:28). Moralske og etiske grenser fra en eldre og dypere forståelse er utsatt. Det er spesielt farlig å ubevisst flytte disse, slik at de blir flyttet varig; til en ny "normaltilstand". Det er ikke så lett da å velge å gå tilbake gjennom 3. stadium i fristelsen, som man kanskje på vanlig, menneskelig vis, ikke brukte særlig tid på..

5. stadiet - Døden

-

Her har jeg beskrevet en generell gjennomgang av forløpet av en fristelse. Jeg kunne dele opp fristelser i "alvorligshetsgrader", men det får bli opp til den enkelte å mene noe om dette. Det er forskjell på å kjøpe seg en sjokolade for mye (men som det likevel kan være viktig nok å motså fristelsen av), enn de mye mer alvorlige fristelser. Det man f.eks. gjør mot barn, er i følge Jesus noe helt spesielt alvorlig.

-

Vår tids bibeloversettere bruker en idiomatisk (meningsnær) oversettelse ved behov på deler av tekstene når de ser et behov for enn større frihet i oversettelsen, f.eks. ved språklige vendinger som ikke lenger er i bruk i resten av samfunnet. Dette er til forskjell fra en såkalt konkordant oversettelse, som er en betegnelse på en ord-for-ord- oversettelse; tettere til teksten. En kokordant oversettelse av 6. Bønnen har vist seg å være meningsløs, og ordene i 6. Bønnen ser også ut til å ha et behov for en oversettelse utover en idiomatisk type, for at dette skal ha mening. I 6. Bønnen ser det ut til å råde en "teologisk unntakstilstand": Oversetterne har ikke noe "verktøy" i sin "verktøykasse" for å løse dette med vanlige metoder for oversettelse. Hvis man f.eks. går bort fra å be Gud "ikke gjøre" dvs. lede oss (inn i fristelse), hvilken frihet har man da til å be Gud gjøre noe annet, som det er mer sannsynlig at Gud kan gjøre i forhold til fristelser?

"Så kalte han til seg folkemengden og disiplene og sa til dem:

Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg." (Mark 8:34)

Dette kan virke livsfjernt, men det er i motstanden av oss selv; motstanden av vår aksept for fristelser, vi kan finne livet som er i å gå "Veien"; det gamle navn på kristendommen. -

-

Her er noe om endriger av tekstene ( i tider der 6. bønnen ikke var til stor (nok) hjelp...):

- Paulus´ brev kan se ut til å ha fått et kvinnefientlig tillegg i 1. Kor 14; 34-35 der logikken brytes ved at kvinner får lov til og ikke får lov til å tale i forsamlingen, i samme brevet. Det at tillegget er plassert på forskjellige steder i de eldste funnede kopier kan også tyde på noe som ikke er fra Paulus` hånd.

- Flere brev kan være tillagt han i ettertid som også ble problematiske for kvinner - og menn! Mere om ikke-kvinnefientlighet hos Paulus.

- Kvinnefientlig er også omskrivningen av navnet på den kvinnelige apostel Junia til mannsnavnet "Junias" (som ingen hadde på den tiden) i Romerbrevet 16,7. I følge Paulus, ble Junia benevnt som "fremragende blant apostlene", sammen med sin mann Andronikos, som også var apostel. "Junia" kan ha vært en latinisert utgave av Johanna; en av Jesu nærmeste kvinner (som egentlig en disippel?) i Luk 8;3.

Den greske biskop og kirkefaderen Johannes Khrysostomos (347–407 e.Kr.) kommenterte hennes tittel slik: «Det å være apostel er noe utmerket. Men å være «fremragende blant apostlene» er en fantastisk lovprisning. De var fremragende på grunn av deres arbeid og dydige handlinger. Hvor stor visdom må denne kvinnen ha hatt siden hun ble ansett verdig tittelen «apostel».

men så: På slutten av 1200-tallet begynte noen å tvile på at Junia virkelig var kvinne og apostel og i 1298 fikk pave; Bonifatius VIII byttet navnet Junia med et angivelig mannsnavn; "Junias". Denne omskrivning til et mannsnavn kan f.eks. sees i Martin Luthers oversettelse av Bibelen i 1522.

Denne fatale omskrivning av Junia til Junias er i ferd med å rettes opp, og rettet opp i 2011-oversettelsen fra Bibelselskapet. Den er likevel ikke helt rettet opp i 2011-oversettelsen, da "De (Junia og hennes mann Andronikus) bare "har et godt navn blant apostlene". "fremragende blant apostlene" skal det nok være! Med "et godt navn blant apostlene" er det ikke klart at de engang var apostler. - Den amerikanske teologen Eldon Jay Epp skrev om hva som er mest riktig i forhold til eldste kopier av grunnteksten i boken som regnes som den fremste av bøker om dette, og som blir betegnet som "punktumet" for svaret på spørsmålet om Junia var apostel;; "Junia: The First Woman Apostle". Han skriver også at hele saken er til skam for teologer i hele verden i svært mange år, og særlig i vår tid da falskneriet også kom inn i det som regnes som standard faglig referanse for NT på gresk; "Nestle-Aland: Novum Testamentum Graece". Mer om saken også på nettstedet Junia project

- Evangeliet etter Markus ser ut til å ha fått et (problematisk) tillegg i avslutningen fra 16;9. Det er to varianter av tillegg...

- Evangeliet etter Johannes, kan ha blitt omskrevet i Joh 1:18, der dette dukket opp i vår tid i funn av papyrusmanuskripter fra den såkalte "Aleksandrinske manuskriptfamilie". Endringen er å se fra 1930- til 1978-oversettelsen fra Bibelselskapet. En endring av Joh 1:18 kan se ut til å ha blitt en del av en teologisk strid, der uenighet i forståelse av Jesu natur ble i senter for oppmerksomheten. Det virker forøvrig å være en alvorlig logisk brist der i sammenhengen av ordene i omskrivningen, med første del og resten av setningen, slik den ble i 1978-oversettelsen og er der nå.

- Det senere Comma Johanneum er et tydelig eksempel på en omskrivelse i en teologisk strid. Dette synes jeg er en meget opplysende film om dette.

"Forholdet mellom Faderen og Sønnen kjenner ingen, utenom Faderen og Sønnen." skrev Ireneus av Lyon (125-203). Det hadde vel vært et fint prinsipp å la det hele hvile i.

Det helt viktige - det som ikke kunne rammes inn av ordenes beskrivelse - og kan ha kommet i bakgrunnen i en annen, grunnere utgave av Veien som ble til "kristendom": Menneskets store, forvandlende mulighet; "født på ny" i Joh 3;3, som vakkert kunne symboliseres med en parallell i sommerfuglens utviklingsstadier til en helt ny skjønnhet med en også ny bevegelsesfrihet: Fra et to-dimensjonalt bakkeplan som larve, til et nytt og større utsyn i et 3-dimensjonalt fly-rom som sommerfugl, via en forvandling i en kokong som av forskere blir betegnet som "en dødslignende prosess".

Det kan se ut til at en opplevende forståelse og kunnskap om Det store menneskeforvandlende mysteriet; det som er selve Frelsen, kan ha forvitret i årene med maktkamper om Jesu natur og kvinnenes stilling.

Fra en strid kan det være at "seierherrene skriver historien" - og teologien... og i dette kan den alvorligste virkning være islams oppståen, der en rekke forhold rundt islam , i en dypere forståelse av historien og teologien, kan tyde på det -

-

En ny og mangesidig versjon av 6. Bønnen, synlig i bildet øverst

En løsning for 6. Bønnen som bruker viktige "Led oss" sammen med hovedtemaet; "fristelse":

Led oss ut av fristelse

Vi trenger ord som lyser opp en vei ut av fristelsen. Med gode ord i bønnen har vi en bedre hjelp til å finne denne vei.

Paulus skrev om å "ledes ut av fristelse" i 1. Brev til korinterne 10,13: "når dere blir fristet, vil han vise en utvei,"

"Led oss ut av fristelse" tar vare på den frihet mennesket har til å gå inn i fristelsen. Derfor er det i det 4. stadiet av fristelsen; etter at valgene er gjort (eller "hoppet over"...); der man har gitt etter for fristelsen, ofte med for lite viljestyrke, at "Led oss ut av" også er særlig riktig.

"Led oss ikke inn i fristelse" kan settes lik "Led oss ut av fristelse" ved å sette "ikke inn i "= "ut av", og det gir en (smart...) oversettelse som som gir den tilsynelatende meningsløse teksten mening forstått på denne måten. Hvis man tenker seg et komma etter "Led oss" (grunnteksten har ingen tegnsetting uansett), slik; "Led oss, ikke inn i fristelse" kan dette være enklere å se. "ikke inn i"="ut av" kan selvfølgelig ikke brukes generelt i andre tilfelle, men her, der Gud aldri leder inn i fristelse, synes jeg en slik "=" kan brukes.

Mennesket kan sies å være utsatt for å ha gått inn i ubevisste, langvarige fristelser, som Gud kan synliggjøre; lede oss ut av. Det kan være holdninger og tankemønstre som har sine opphav i mer eller mindre bevisste valgsituasjoner vi har vært i. Det kan f.eks. være at vi en gang har laget oss en mening om et menneske som begrenser det for oss; som gjør det mindre. Å følge en fristelse til å sette mennesker i båser ser ut være et stort problem i vår tid.

Fristelser kan opptre i en stadig repetisjon som en kan gå inn i gang etter gang, og tilsvarende være misfornøyd med i ettertid. "Led oss ut av fristelse" kan hjelpe oss med å komme ut av en slik repeterende svakhet i sinnet.

Langvarige fristelser kan opptre i rekkefølge i generasjonsledd som en arvet kultur, og da er "led oss ut av fristelse" de riktige ord. "Led oss ut av fristelse" er defor en bønn om å bli ledet kollektivt ut av en tilstand av å være inne i fristelse; f.eks. hvordan vårt samfunn har påvirket oss til en begrensende, konsumrettet livsinnstilling.

"Led oss ut av fristelse" har også mulighet i seg til å gi deg styrke når du merker at du trenger det akkurat der og da, i en situasjon der en fristelse er spesielt påtrengende og vanskelig å stå i mot.

Barn (og voksne) bruker altfor mye tid på det som skjer på store og små skjermer. Dette er avhengighetsskapende fristelser, som er særlig farlige bl.a. i passiviserende virkning. Barna er avhengig av oss for å ledes ut av slike fristelser! I "Led oss ut av fristelse" erkjenner vi at Guds hjelp er av umåtelig stor verdi for oss, for å hjelpe barna med slike kompliserte fristelser, og er akkurat de ordene vi trenger nå. Vi kan bli mer mottagelige for ledelse fra Gud når vi ber - og vi voksne kan lede barna ut av det som kan være en stille, meget dårlig situasjon for barna nå. Hvor ble det av lyden ute fra de lekende barna? Vakreste lyder på jorden! Vi trenger å få se denne farlige situasjon for barna, med de gode ideer og vilje til å gi barna alternative muligheter, der de kan få brukt sine store sosiale, kreative og utforskende evner som kan lede de ut av vår tids store fristelser.

"Led oss ut av fristelse" kan være for mottagelighet til å ledes til en større bevissthet om fristelsen; om hvordan vårt sinn virker og vi velger å la det virke - Dette er om de gamle ord fra Egypt "Kjenn deg selv" og på tempelveggen i Hellas/Delphi. Det er det Jesus talte om ved "å først ta ut bjelken i ditt eget øye" (Matt 7:3-5)

Gud leder oss på sine underfulle måter - i vår mulige mottagelighet.

Veien i dette fra Jesus i Matt 7;7:

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på så skal det lukkes opp for dere.

-

"Lede" er et kjent ord for oss, og er i likhet med ordet "tro" ikke enkelt å bruke også i åndelig sammenheng

- og ordet "tro" kan være et spesielt farlig ord for troen! Dette ordet med bare 3 bokstaver, kan dessverre virke for lite i innhold fordi det ofte koples til en begrenset, "jordisk" mening av ordet, og dermed medvirke til å holde de ikke-troende på avstand fra Gud. Jeg tenker at "åndelig tro" kan beskrives i to ord: "Tillit og innsikt". "Tillit" vet de fleste hva er, men "innsikt" har mange dimensjoner i seg, også i et Høyere Lys , som kan virke til en innsikt utover våre "vanlige evner".

Et annet vanskelig ord er "himmelen" brukt i åndelig sammenheng, som kan gjøre "stedet" der Gud er til et sted forstått med unødig stor avstand til oss, særlig for barn. Jeg bruker "Himmelen" videre for å bidra til en klarhet i dette.

Inderne har et eget språk, mye brukt for det åndelige; sanskrit, som gjør dette skillet mer tydelig.
Vi har ikke det, og må bruke en del like ord om begreper i to "verdener", og må være bevisst at det kan kan innebære uoversiktlige vanskeligheter.

-

Om ny oversettelse av 6. Bønnen i 2011-oversettelsen av Bibelen fra Det Norske Bibelselskapet:

I 2011-oversettelsen står det slik: "Og la oss ikke komme i fristelse". Jeg synes det er et steg fremover, og kan gi et større "teologisk handlingsrom" med en nødvendig frihet for et videre arbeid med teksten. Den nye oversettelsen kan likevel se ut til å være problematisk "under overflaten", selv om den høres riktig og bra ut med en gang. Det kan være vanskelig å tenke seg med denne ordlyden hvor i forløpet av fristelsen Gud skal gripe inn og "la oss ikke komme i fristelse". Kommer vi i fristelse fordi Gud "lar" oss komme i fristelse? - eller er det i vår frihet til å velge som gjør at vi kommer i fristelse? Ber vi her om at "Ikke tillat at vi i vår frihet til å velge, velger feil"? Ber vi Gud om å spare oss for livet selv?

Utrykket "komme i fristelse" kan, etter min mening, ha en utydelighet i seg: Det kan for noen se ut som å bety å bli "utsatt for fristelse". Jeg har fått ulike svar (og mange ikke-svar...) når jeg har tatt opp flere av problemstillingene med en del som bruker den nye oversettelsen, innbefattet teologer. Den kan forlede noen til å tro at vi kan spares for fristelser, generelt? Det blir med disse ordene også mer absolutt det man ber om, som kan forlede til å tenke at Gud skal lage en fullstendig hindring for at vi skal komme i fristelse.

"Led oss ut av fristelse" viser til at vi allerede kan være inn i et videre stadie av en fristelse, som vi kan være i også ubevisst, både individuelt og i en større sammenheng, skrevet om tidligere her. I " la oss ikke komme i fristelse" er det vanskeligere å tenke seg en slik mulighet.

Men hva betyr det egentlig; "la oss ikke komme i fristelse"? Det virker som et vanskelig spørsmål å svare på. Hvordan forholder ordene seg til de store filosofiske og eksistensielle problemstillingene som er forbundet med tema "fristelse", i sammenheng med å ledes av Gud?

Et "men" som binder sammen ordene etterpå: ",men frels oss fra det onde." gir et utrykk for at vi kommer i fristelse fordi Gud lar oss komme i fristelse, og vi derfor må be om at Gud endrer sin "væremåte"... dvs. Gud skal bes om å "ikke gjøre". Jeg tenker et "og" her ville gjort det bedre for Gud - og oss...

-

Det bør være et betydelig problem at man med feil ord kommer i skade for å be mot Guds måte å virke på! Med den gamle oversettelse; "Led oss ikke inn i fristelse" var det (burde være) enkelt å se dette. I "Og la oss ikke komme i fristelse" er det vanskeligere å se dette. Håper at dette også kan virke til å tydeliggjøre problemstillinger med 2011-oversetttelsen til Bibelselskapet.

-

Etter bønnen skal det være et "Amen" som betyr "La det bli slik". Det kan i tillegg være som et takkeledd, der takknemlighet til Gud i innsikt og glede kan følge oss videre gjennom dagen.

-

To ord kan enkelt sagt sies å være vesentlige for menneskets gode egenskaper; "snill" og "klok". Kombinasjonen av de er å være snill på en klok måte, og klok på en snill måte. Det kloke og snille kan forsterke hverandre i en "snillklok" væremåte der 1+1 blir mer enn 2! Det snillkloke kan bli løftet sammenføyet opp i høyere plan - til Visdom. Visdommen er i trangen til det gode forent i "hjerte og hode". Visdommen har de gode tanker for Gud i seg, og vokser i en opplevende forståelse av Guds store, mangesidige og underfulle egenskaper - som livgivende for oss - til en mer fristelsesmotstandig væremåte.

-

Med "Led oss ut av fristelse" ble det en bedre sammenheng med 7. Bønnen ved å slå disse sammen slik:

Led oss ut av fristelse til friheten fra det onde!

på tysk:

Führe uns aus Versuchung zur Freihet von dem Bösen!

på engelsk:

Lead us out of temptation to the freedom from evil!

-

Med en lærevillig innstilling, har hver dag sine egne gyldne sjanser til å være i mottagelighet for Guds ledelse, for å lede oss ut av fristelse - ved å verdsette vår tid - til å bruke den gode vilje i en kjærlighetens lærevei innbefattet det Jesus sa om å bruke våre talenter - evner (Matt 25;14).

Gud leder oss på en måte som ikke gjør oss passive; på en måte som er til vekst i oss, og kan være på en måte som vi kan se klarere i ettertid. Jeg laget meg en leveregel underveis i arbeidet bak ordene her, til bruk for livets mangesidige utfordringer, der Guds underfulle ledelse, med vår aktive mottagelighet, kan lede oss på Veien:

 

Veien blir synlig hvis du går den.

-

Den 6. Bønnens mysterium ble for meg en portal til en dypere forståelse av mange sider rundt teologi og kirkehistorie - og mere til. Det hele hadde et utgangspunkt i en opplevelse av å få ordene "Led oss ut av fristelse" på en helt uventet, storslagen "åndelig måte". Det var etter en lengre tids søking etter ord her i bønnen som kunne være de beste egnede med grunnteksten som utgangspunkt i tema "fristelse", menneskets frihet til å velge og Guds allmektige hjelp i det hele. Ordene jeg lette etter skulle også være i hele bønnens intensjon; til "hjerte og hode" uten krav til en "lærd forståelse". - som dessverre fatalt mange teologer gjerne har villet at det skulle være; for krav til deres "hjelp" til å forstå "Led oss ikke inn i fristelse" i to tusener av år!.

"Led oss ut av fristelse" innholder sannheter for å gå videre med på en lærevei for resten av livet - for den belyste, trinnvise forståelse med hode og hjerte - for de store utviklingsmuligheter av menneskets mulige åndelige sanser - til friheten fra det onde.

-

Spesielt takk på veien i dette til:

Kone Ellen Louise - Sivilingeniør (student den gang) Magne Nygård/ Betel pinsemenighet - Lege og stfter av HumanDHS Evelin G. Lindner - Gode professor Jacob Jervell (1925-2014) - Priorinne Sr. Anne-Lise Strøm - Filosof og søndagsskolelærer Henrik Syse -- Førsteamanuensis Morten Beckmann - prest Ingar Samset - Poet, prest og bibeloversetter Hans-Olav Mørk - professor og leder i Bibelselskapets oversettelsesutvalg Jorunn Økland - og ikke flere nevnt men ikke glemt!

Noen kilder til kunnskap - På Facebook - Et arbeid med hele Bønnen

-

Oppdatert 21.3.2023 - Lasse Moer