Noe å tenke på

Når jeg ser en eng med løvetann, ser jeg en bråte ugras som truer med å invadere hagen. Barna ser blomster til mor, og hvite små fallskjermer de kan blåse på mens de ønsker seg noe.
Når jeg ser en gammel fyllik som smiler til meg, ser jeg en illeluktende, skitten person som trolig vil bomme meg for penger, og snur meg bort.
Barna ser noen som smiler til dem og smiler tilbake.

Når jeg hører musikk jeg liker, vet jeg at jeg kan ikke synge en tone og eier ikke rytme. Derfor sitter jeg stivt og fornemt og lytter.
Barna føler takten og beveger seg til den. De synger med. Hvis de ikke kan ordene, lager de sine egne.

Når jeg møter motvind, blir jeg irritert. Den bringer håret i uorden og bringer meg ut av balanse når jeg går.
Barna lukker øynene, sprer ut armene og flyr med vinden, helt til de faller på bakken og ler.

Når jeg ber, bruker jeg gammeldags høytidsspråk og ber om ditt og datt.
Barna sier: "Hei Gud!! Takk for alle leker og venner. Ikke la meg drømme stygt i natt. Jeg er lei for å si det, men jeg ønsker ikke å komme til himmelen riktig ennå. Jeg vil savne mor og far så fryktelig."

Når jeg ser en sølepytt, går jeg rundt den. Jeg ser for meg grisete sko og buksekanter og skitne tepper.
Barna setter seg begeistret pladask i pytten. De oppdager dammer som kan bygges, elver som skal krysses, og meitemarker å leke med.

Har vi fått barn for å lære dem noe, eller for at de skal lære oss?