Tjeneren til Georg Friedrich Händel fordrev tiden på en merkelig måte om ettermiddagen den 13. april 1737. Han satt ved vinduet i første etasje og blåste såpebobler utover Brook Street. Han hadde sluppet opp for tobakk, og det ergret ham. Strengt tatt behøvde han bare å stikke ned i butikken til sin venninne Dolly for å få tak i ny kanaster, men han våget seg ikke ut av huset. Hans herre og mester var kommet hjem fra prøve i tordenhumør. Glorød i ansiktet og med årene svulmende av raseri hadde han smelt igjen ytterdøren. Nå drev han fram og tilbake på gulvet i annen etasje, taket ristet under de hissige skrittene. På en sånn vredens dag var det farlig å sluntre unna i tjenesten.

Så prøvde tjeneren å slå i hjel tiden og stagge tobakkshungeren ved å sende såpebobler fra den korte krittpipen istedenfor ringlende, blå røykskyer. Han hadde gjort i stand en liten bolle med såpeskum og moret seg med å blåse de klare, lette boblene ut av vinduet. Nede på gaten stoppet folk opp et øyeblikk, noen lo og vinket, enkelte slo med stokken etter de skinnende kulene, men ingen ble forundret, for fra dette huset i Brook Street kunne en vente seg alt. Der drønnet plutselig cembaloen midt på natten der hulket sangerinner hjerteskjærende når den koleriske tyskeren ga dem det glatte lag fordi de hadde sunget en åttendedels tone for høyt eller lavt. Naboene i Grosvenor Square regnet nærmest Brook Street 25 for et galehus.

Stille og iherdig blåste tjeneren. Han gjorde store fremskritt. De marmorerte kulene ble stadig større og tynnere. Fjærlette steg de til værs, en svevde til og med over taket på det lave huset tvers over gaten. Da skvatt han plutselig til. I annen etasje falt et eller annet i gulvet med et brak som fikk hele huset til å riste. Tjeneren var på bena i samme øyeblikk og styrtet opp trappen til arbeidsrommet. Lenestolen som mesteren pleide å sitte i når han arbeidet, var tom, det fantes ingen i værelset, og tjeneren skulle akkurat løpe videre inn i soverommet, da han oppdaget Händel, som lå på gulvet med vidåpne, glassaktige øyne. Tjeneren bråstanset, og i det samme hørte han en tung, dump ralling. Lyden kom støtvis og ble stadig svakere. Han dør, tenkte tjeneren redd og la seg på kne ved siden av Händel, som var halvveis bevisstløs. Tjeneren prøvde å løfte ham, men den veldige kroppen var for tung. Han nøyde seg med å rive av det stramme halstørkleet, og rallingen sluttet straks.
I det samme ble døren åpnet. Christof Schmidt, mesterens assistent og altmuligmann, styrtet inn. Han var kommet til Brook Street for å kopiere noen arier og hadde hørt det uhyggelige braket. Sammen fikk tjeneren og Schmidt løftet Händel - armene hans dinglet slapt som på en død - og lagt ham på sofaen med hodet høyt. ”Få av ham klærne,” kommanderte Schmidt. ”Jeg løper etter doktor. Og skvett vann på ham til han våkner. ”Christof Schmidt ga seg ikke tid til å ta på jakken, han sprang nedover Brook Street i retning av Bond Street og vinket ivrig på hver kusk han så. Men kuskene kjørte forbi i gravitetisk trav. De enset ikke den tykke, andpustne mannen i skjorteermer.

Endelig stanset en vogn. Lord Chandos' kusk hadde kjent igjen Schmidt, som nå glemte all etikette og rev opp vogndøren. ”Händel dør!” brølte han ”jeg må skaffe doktor!” Hertugen, som var en stor musikkelsker og Händels velynder, ba ham ta plass i vognen. Kusken smeiset på hestene, og i skarpt trav kjørte de til dr. Jenkins i Fleet Street. Legen satt nettopp ivrig opptatt med en urinprøve, men lot alt ligge og dro til Brook Street i sin lette gigg sammen med Schmidt. ”Det kommer av alle ergrelsene,” klaget assistenten mens vognen rullet av sted. ”De plager livet av ham, både de (…) sangerne og kastratene og hele (…) pakket av skriblere og kritikere. I år har han skrevet fire operaer for å redde teateret, men de andre gjemmer seg bak fruentimmerne og hoffet. Særlig er det italieneren, (…) sprellemannen, som gjør livet surt for ham. Å, det er skammelig hvordan de oppfører seg mot Händel! Alle sparepengene sine har han ofret, ti tusen pund, og nå overrenner de ham med regninger, piner og plager ham. Aldri har noe menneske gjort så meget, aldri har noen ofret seg så fullstendig, men selv en kjempe må jo bli knekket av denne tilværelsen. Å, for en mann!
For et geni!”
Taus og kjølig hørte dr. Jenkins på. Før de gikk inn tok han et dypt drag av pipen, banket ut asken og spurte: ”Hvor gammel er han?”
”Toogfemti,” svarte Schmidt.
”Kjedelig alder. Og han har jo slitt som en okse. Men sterk som en okse er han også. Nå, vi får se hva vi kan gjøre.” Tjeneren holdt fram fatet, Christof Schmidt løftet Händels arm, og doktoren snittet åren. Blodet sprutet ut, lyst, hett blod, og i neste øyeblikk kom det et sukk av lettelse fra den sammenknepne munnen. Händel pustet dypt, så slo han opp øynene. Glansen var sloknet i dem, blikket var fjernt og fremmed.
Legen forbandt armen. Stort mer var det ikke å gjøre. Han skulle til å reise seg, da han merket at Händel beveget leppene. Doktoren bøyde seg over ham. Lavt, som et pust, stønnet Händel: ”Slutt...det er slutt…kraften er vekk...jeg vil ikke leve uten kraften ...” Dr. Jenkins bøyde seg enda lenger ned. Han hadde oppdaget at det høyre øyet til Händel hadde et, dødt, stivt blikk, mens det andre var levende. Han løftet den høyre armen hans. Den falt livløs ned. Så løftet han den venstre. Den ble stå ende i den nye stillingen. Nå visste dr. Jenkins beskjed. Schmidt fulgte ham ned trappen og spurte engstelig: ”Hva er det?”
”Apopleksi. Høyre side er lammet.”
”Men - men,” stammet Schmidt, ”blir han bra igjen?”
Jenkins tok seg omstendelig en pris snus. Han likte ikke slike spørsmål.
”Kanskje. Ingenting er umulig.”
”Men lammelsen, kommer den til å gå over?”
”Tror ikke det. Det måtte i så fall skje et mirakel.”
Men Schmidt, som var mesteren hengiven med hele sin sjel, ga seg ikke.
”Men - men, da blir han ikke i stand til å arbeide. Og han kan ikke leve uten å arbeide.”
Dr. Jenkins sto alt på yttertrappen.
”Nei, arbeide blir det ikke tale om mer,” sa han lavt. ”Vi kan kanskje redde mannen. Men musikeren er gått tapt. Slaget har rammet hjernen.”
Schmidt stirret på ham. Det lå en slik fortvilelse i blikket at legen ble stående opprådd. ”Som sagt,” gjentok han, ”det måtte i tilfelle skje et mirakel. Men mirakler har jeg ennå aldri opplevd.”

Fire måneder gikk uten noen bedring. Georg Friedrich Händel var og ble lam i høyre side av kroppen. Han kunne ikke gå, ikke skrive, maktet ikke å få en eneste tangent til å klinge under den høyre hånden. Snakke kunne han heller ikke. Munnen hang slapp og skjev ned på den ene siden, ordene kom lallende og utydelig. Når noen spilte for ham, tentes det litt lys i øynene. Han rugget hjelpeløst på den veldige kroppen, ville inn i rytmen, men senene og musklene lystret ikke. Han følte seg som om han var levende murt inne i en usynlig grav. Med en gang tonene døde vekk, sank øyelokkene ned, og han lå sloknet og urørlig igjen. Tilfellet var tydeligvis håpløst. Doktoren anbefalte til slutt av ren og skjær forlegenhet at den syke skulle reise til Aachen og ta varme bad.

Men under den livløse overflaten — som en av disse hemmelighetsfulle hete kildene under jorden — levde en ufattelig kraft: Händels vilje, urkraften i hans vesen. Den var ikke drept av det ødeleggende slaget. Händel hadde ikke strukket våpen ennå. Han ville leve, ville skape. Og nå satte han seg opp mot naturens lover. Legene i Aachen advarte ham inntrengende mot å ligge mer enn tre timer i de varme badene. Hjertet hans ville ikke tåle det. Men i sin ubendige vilje til å bli frisk trosset han dødsfaren. Til legenes forferdelse lå han ni timer om dagen i de varme badene. Og den veldige kroppen klarte påkjenningen. Samtidig med at viljen tiltok, økte kreftene også. Da det var gått en uke, klarte han å slepe seg av sted. Etter fjorten dager kunne han røre armen. Hans vilje og tro hadde vunnet en veldig seier, han hadde revet seg ut av dødens grep og nå favnet han livet hetere enn noen gang før, fylt av den dype lykkefølelsen som kommer med sunnhet etter langvarig sykdom.

Den dagen Händel skulle reise fra Aachen – han hadde da full kontroll over kroppen igjen — stanset han foran kirken. Særlig from hadde han aldri vært, men nå da han hadde fått tilbake rørligheten som ved en nådegave og kunne gå opp til galleriet hvor orgelet sto, strømmet takknemligheten gjennom ham. Han følte trang til å lovprise. Prøvende lot han den venstre hånden gli over tastene. Det klang klart og rent ut i rommet. Så forsøkte han med høyre hånd, den som hadde vært livløs så lenge. Og tonene sprang sølvklare fram under den også. Han begynte å spille, fantasiene rev ham med i en bred strøm. De klingende kvadrene føyde seg på hverandre til et herlig åndens byggverk, som steg og steg mot høydene - luftig, ulegemlig klarhet, tonende lys. Nede i kirken lyttet nonnene og menigheten. Aldri hadde de hørt noe menneske spille slik før. Og Händel satt med hodet ydmykt bøyd, mens han spilte videre og videre. Han hadde funnet igjen sitt språk, det språket han brukte når han talte til Gud, til evigheten. Igjen kunne han dikte i toner, skaperevnen var våknet.
”Jeg er vendt tilbake fra Hades,” sa Georg Friedrich Händel stolt til doktoren i London. Han videt den veldige brystkassen og slo ut med armene, som han ville favne hele verden. Og doktoren kunne bare slå fast at her hadde det virkelig hendt et medisinsk mirakel.

Treogfemtiåringen Händel kastet seg over arbeidet igjen. Den gamle arbeidslysten og kampånden hadde våknet og var heller øket etter rekonvalesensen. Han skriver en opera - hånden lystrer storartet - enda en opera, en tredje, de store oratoriene ”Saul” og ”Israel i Egypten” og ”Allegro e pensieroso”. Skaperevnen flommer i ham, det er som når en fossende elv blir sluppet løs etter å ha vært demmet opp. Men tiden er mot ham. Dronningen dør, og alle oppførelser må innstilles. Den østerrikske arvefølgekrigen begynner, og store folkemasser samler seg skrikende og syngende på alle offentlige plasser, men teateret står tomt, og gjelden vokser. Så setter vinteren inn med en voldsom kuldebølge over London. Themsen fryser, og over den speilblanke isen kjører sleder med klingende dombjeller. I denne tiden våger ingen seg til de kalde teater- og konsertlokalene. Så kommer en periode med sykdom blant sangerne. Den ene forestillingen etter den andre må avlyses. Vanskelighetene tårner seg opp for Händel. Kreditorene er pågående, kritikerne håner, publikum stiller seg likegyldig. Litt etter litt tar den fortvilte kampen motet fra Händel. En beneficeforestilling redder ham med nød og neppe fra gjeldsfengselet, men han føler det som han har berget livet ved tigging. Han blir tungsindig og innesluttet, og etter hvert trekker han seg tilbake fra alt og alle.

I 1740 føler Händel seg på ny som en knekket mann, til tross for at det ikke er noe i veien med helsen. Møysommelig setter han sammen stykker fra tidligere verker. Av og til lager han noen småting. Men det store oppkommet er tørket ut, skaperkraften er borte, etter at han har øst sine gaver ut over verden i fem og tredve år. Fortvilet føler han at denne gangen er det slutt for alltid. Hvorfor lot Gud meg vinne over sykdommen, sukker han, når han lar menneskene begrave meg igjen? Det hadde vært bedre å dø enn å gå rundt som en skygge av seg selv i denne kulden og tomheten. Og av og til mumlet han forbitret de ordene som ble sagt på korset: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”

Det kommer noen måneder da Händel nedbrutt og fortvilet streifer rundt i London ved nattetider. Han har mistet all tro på seg selv, og kanskje på Gud også. Om dagen våger han seg aldri ut av huset av redsel for regningsbud eller kalde, likegyldige blikk fra medmennesker. Av og til tenker han på å flykte til Irland. Der tror folk på ham ennå — å, de skulle bare vite hvor utbrent han er — eller til Tyskland, til Italia. Kanskje frosten i sjelen kan tine der nede i Syden, kanskje melodien kan bryte fram i sinnet igjen hvis han kommer vekk fra alle de menneskene som forfølger og plager ham. Å leve som nå, uten skaperkraften og arbeidsevnen, orker han ikke lenger.

Det hender han stanser foran en eller annen kirke. Men han vet at ord ikke kan gi trøst. Av og til går han inn i en kneipe, men den som engang har kjent den salige og edle rusen ved å skape, føler motbydelighet for besk brennevinsrus. Og somme tider blir han stående på broen over Themsen, han stirrer ned i den svarte, stille elven. Er det ikke like godt å gjøre en brå slutt på alt sammen? Alt er bedre enn å bære på denne golde ensomheten, kjenne seg forlatt av Gud og mennesker.

Igjen en natt da han flakker rundt. Det er den 21. august. Dagen har vært trykkende het. Himmelen henger tung og blygrå over London. Sent på kveld gikk Händel ut for å trekke litt luft i Green Park. Der, mellom det tette løvhenget, var han trygg for plageånder. Han satte seg. Trettheten hadde tynget ham som en sykdom den siste tiden. Han var for trett til å snakke, til å skrive, til å spille, for trett til å føle, for trett til å leve. Og egentlig kunne det være det samme, alt var likevel fåfengt. Han reiste seg og ravet hjem som en full mann, bortover Pall Mali og St. James Street. Han hadde bare en tanke og lengsel i kroppen: hvile, sove fra alt, helst aldri våkne mer. I huset i Brook Street hadde alle lagt seg. Langsomt slepte han seg oppover trappen, trinnene knirket under de tunge skrittene. Mekanisk slo han ild med fyrtøyet og tente lyset på skrivepulten for å sette seg til å arbeide, slik som han hadde gjort i alle år når han kom hjem. For før - han sukket uvilkårlig - brakte han med seg en melodi, et tema, fra hver eneste spasertur. Og han skrev alltid fort ned det han hadde i hodet for at det ikke skulle bli borte for ham mens han sov. Men nå lå det ingen noteblad på bordet, det var ingenting å gå i gang med. Bordet var tomt. Nei, forresten: ikke helt tomt! Lyste det ikke noe hvitt på den firkantede platen? Händel kjente med hånden. Det var en pakke, og det lå noen ark inni. Fort brøt han seglet. Øverst lå et brev, et brev fra Jennens, dikteren som hadde laget teksten til ”Saul” og ”Israel i Egypten”. Jennens skrev at han sendte Händel et nytt dikt i håp om at musikkens høy genius, phoenix musicae, nådig ville forbarme seg over hans fattige ord og føre dem på sine vinger til udødelighetens sfærer.

Händel for opp som om han hadde tatt i noe motbydelig. Begynte Jennens også å håne ham nå, håne hans avmakt? Rasende rev han brevet i to, krøllet det sammen og slengte det på gulvet. Så trampet han på det og brølte: ”Pøbel! Usling!” Denne tosken hadde rammet ham midt i hans ømmeste sår og flerret det opp, helt inn til sjelens bitreste svie. Rasende blåste Händel ut lyset, famlet seg inn på soveværelset og slengte seg på sengen. Øynene sto plutselig fulle av tårer, kroppen skalv. For en ynkelig verden - de som var fratatt alt, ble ovenikjøpet hånt, de som led, ble pint! Hvorfor kom Jennens til ham når han visste at kraften var død i ham og sansene visne? Men det nyttet ikke å tenke på det. Han ville sove nå, sove sløvt som et dyr og glemme alt. Tungt la han seg bakover i sengen. Men han kunne ikke sove. Raseriet hadde pisket opp en vond, huggende uro i ham. Han kastet seg fra den ene siden til den andre og ble mer og mer våken. Kanskje han like godt skulle stå opp og kikke på teksten? Nei, hva skulle det tjene til, ord kunne ingenting bety for ham som var død i sinnet! Det fantes ingen trøst for ham. Gud hadde styrtet ham i avgrunnen, hadde ledet vekk livets hellige strøm fra hans hjerte. Men uroen ga seg ikke. Det ulmet en kraft i ham ennå, hemmelighetsfull, nyfiken. Og han var for svak til å verge seg mot den.

Händel sto opp, gikk inn i arbeidsværelset igjen og slo lys med hender som skalv av opphisselse. Var han ikke engang blitt fridd fra lammelse ved et mirakel? Kanskje Gud kjente botemiddel for sjelen også. Händel skjøv lyset bort til de tettskrevne arkene. ”The Messiah” sto det på første side. Å, et oratorium igjen! Det hadde gått dårlig med de siste oratoriene hans. Men urolig som han var, snudde han tittelbladet og begynt e å lese.

Ved det første ordet rykket han til. ”Comfort ye!”— slik begynte teksten. Var det trolldom? Nei, svar var det, sendt fra Gud - rop fra fjerne himler til et motløst hjerte. ”Comfort ye”, som det klang, som det runget gjennom hans skremte sjel. Og ikke før hadde Händel lest og følt ordene, før han hørte dem som musikk, som brusende toner. For en lykke, slusene hadde åpnet seg, han hørte i musikk igjen!

Hendene skalv mens han bladde fra ark til ark. Ja, han var vekket. Hvert ord trengte inn i ham med uimotståelig styrke. ”Thus saith the Lord” – var ikke dette rettet til ham, bare til ham? Den samme hånd som hadde slått ham til jorden, løftet ham nå livsalig opp. ”And he shall purify”— ja, dette skjedde med ham. Mørket ble plutselig drevet ut av hjertet hans, lyset var kommet, lyset og krystallklar, tonende renhet. Hvem annen kunne ha lagt disse mektige ordene i pennen til stakkars Jennens, den vesle rimsmeden i Gopsal, enn Han, den eneste som kjente nøden i Händels hjerte. ”That they may offer unto the Lord” - ja, tenn en offerild i det flammende hjertet så den kan blusse mot himmelen som et svar på dette praktfulle ropet. Til ham var det sagt, bare til ham, dette ”Slyng ut ditt ord med makt” — å, han skulle rope det ut med drønnende basuner, med orgelklang og med brusende kor, så ordet, det hellige logos, enda en gang kunne vekke menneskene som på den første dag, vekke alle dem som ennå vandret fortvilet i mørket, for sannelig: ”Behold, darkness shall cover the earth”, ennå var jorden dekket av mørke, ennå visste de ingen ting om frelsens salighet, den som han opplevde nå. Og ikke før hadde han lest ordene, før takksigelsen bruste gjennom ham, ferdig utformet, fullendt i unnfangelsesstunden. ”Wonderful counsellor, the mighty God” — ja, slik skulle han lovprises, han den herlige som visste råd og leget det sønderknuste hjerte! ”For Herrens engel kom til dem” - ja, på sølvvinger var engelen kommet flyvende til ham, hadde rørt ved ham og forløst ham. Måtte han ikke da juble med tusen stemmer, måtte han ikke synge og lovprise: ”Glory to God!” Händel bøyde hodet som under en storm.

All tretthet var feid vekk. Så sterkt hadde han aldri kjent kraften før. Aldri hadde han følt skapergleden strømme så rikt gjennom seg. Og på ny og på ny flommet ordene mot ham som fosser av varmt, livgivende lys. Hvert eneste ord rammet ham rett i hjertet, befriende, besvergende! ”Rejoice!”— så herlig denne korsangen åpnet sinnet, uvilkårlig løftet han hodet og bredte ut armene. ”Han er den sanne hjelper” - ja, det kunne han vitne om, som ingen annen dødelig hadde gjort før. Han ville holde sitt vitnesbyrd fram for verden som en lysende tavle. Bare den som har vært igjennom dyp lidelse, kjenner gleden. Bare den som er hårdt prøvet, kjenner nådens salighet. Og han har nettopp opplevd døden, derfor kan han vitne om oppstandelsen. Da Händel leste ordene ”He was despised” , dukket det opp tunge minner, som ble forvandlet til mørke, knugende toner. Menneskene hadde forfulgt ham med hån. ”And they that see him, laugh” — de hadde ledd når de så ham. ”Og det var ingen som ga den lidende trøst.” Ingen hadde hjulpet ham, ingen hadde trøstet ham i hans avmakt, men den herlige kraften var kommet tilbake, for ”He trusted in God”, å se, han lot ham ikke bli der i graven – ”But thou didst not leave his soul in hell”. Nei, Gud hadde ikke latt hans sjel forkomme i et helvete av avmakt og sloknet skaperevne. Han hadde kalt på ham enda en gang for at han skulle bære ut gledens budskap til menneskene. ”Lift up your heads!”— i et vell av toner slynger han forkynnelsen og befalingen ut.

Plutselig holdt han pusten, for der sto det, skrevet med stakkars Jennens' hånd: ”The Lord gave the word”. Her var sannheten, sagt av et tilfeldig menneske: Herren hadde sendt ham ordet. “The Lord gave the word”. Fra ham kom tonene, nåden! Og tilbake til Ham måtte det gå, strømme opp til Ham fra hjertets fulle, varme flod. Å lovprise Ham måtte være hvert skapende menneskes lyst og plikt. Den som kunne finne et ord som lot seg vide ut så det omfattet hele verden og rommet all livsens jubel! Et ord som kunne holdes fast og bæres ut til det nådde Gud og ble stort som Gud. Å, ordet, det forgjengelige, han ville gjøre det evig ved å forlene det med all sinnets skjønnhet og glød! Og der sto det jo, dette ordet som kunne gjentas og forvandles i det uendelige, der var det: ”Halleluja! Halleluja! Halleluja!” Ja, alle jordens stemmer skulle sammenfattes i det: de lyse og de mørke, mennenes pågående, kvinnenes ettergivende. Han ville fylle dem, forstørre dem, binde og løse dem i rytmisk kor, la dem gli opp og ned på tonens jakobsstige. Fiolinenes sødme skulle mildne dem, fanfarenes skarpe støt skulle styrke dem, i tordenen fra orgelet skulle de bruse: Halleluja! Halleluja! Halleluja! Av dette ordet, denne takksigelsen ville han skape en jubel som tonte fra jorden og opp til skaperen.

Händels øyne sto fulle av tårer, så sterkt strømmet følelsene på ham. Ennå var det flere ark, tredje del av oratoriet. Men etter dette ”Halleluja, halleluja!” orket han ikke lese mer. Jubelropet tonte i ham, det videt seg ut, trengte på, det brente i ham som flytende ild og måtte få avløp, måtte ut av ham og tilbake til himmelen igjen. Händel grep pennen og begynte å skrive. Notene ble satt på papiret med magisk fart. Han kunne ikke stanse, han ble båret av sted som et seilskip i storm, videre, videre. Rundt ham var det taus natt, klamt mørke ruget over storbyen. Men inni ham strømmet lyset, og uhørlig fylte universets musikk rommet.

Da tjeneren åpnet døren neste morgen, satt Händel fremdeles ved arbeidsbordet og skrev. Mesteren svarte ikke da Christof Schmidt forsiktig spurte om han skulle hjelpe med å kopiere, han knurret bare truende. Ingen våget å forstyrre ham mer, og han forlot ikke rommet på tre uker. Når maten ble båret inn til ham, brøt han bare fort av noen brødbiter med venstre hånd, høyre hånd skrev videre. For han kunne ikke stanse, det var kommet en besettelse over ham. Av og til reiste han seg og gikk opp og ned i rommet, mens han sang høyt og slo takten. Øynene hans stirret ut i luften med et fjernt blikk. Når noen snakket til ham, skvatt han til og svarte i hytt og vær.

Tjeneren hadde en vanskelig tid. Han måtte avvise kreditorer som ville ha penger, sangere som ville be om en festkantate, bud som kom for å invitere Händel til det kongelige slott. Det nyttet ikke å snakke til Händel, han for bare opp som en brølende løve. Georg Friedrich Händel var utenfor tid og sted i disse ukene. Dag og natt gikk i ett for ham. Han levde i en sfære hvor tiden bare kunne måles med rytme og takt. Han befant seg midt i en strøm som veltet villere og voldsommere fram jo nærmere han kom selve den hellige kilde, avslutningen. Som en fange i sitt eget jeg, målte han med taktfaste tramp opp det fengselet han hadde forvandlet rommet sitt til. Han sang, satte seg til cembaloen og slo an noen akkorder, så satte han seg til å skrive igjen. Han skrev til fingrene verket. Aldri hadde det gått et sånt skapende skred over ham før. Aldri hadde han levd og lidd så fullstendig i musikk som nå.

Den 14. september, etter tre uker, var verket ferdig — en ufattelig prestasjon den dag i dag og for all evighet. Ordene var blitt til musikk, det som nettopp hadde vært tørr og livløs tale, var nå rike, klingende toner. Et viljens mirakel var utført av en syk sjel som hadde blomstret opp, akkurat som den lamme kroppen tidligere hadde maktet oppstandelsens mirakel.

Alt var skrevet og utformet, hele melodien og oppbygningen — det manglet bare et ord, det siste i verket: ”Amen”. Dette ”Amen”, disse to knappe stavelsene, ga Händel seg nå i kast med. Hele sin lidenskap la han i dette ordet, som den store bønnen munnet ut i. Han slapp det ikke, han kunne ikke slippe det. Han lot stemmene klinge mot hverandre og fra hverandre i skiftende kor, han tøyde de to stavelsene, rev dem fra hverandre og smeltet dem inderlig sammen igjen. I en storartet fuge bygde han dette ”Amen” opp fra den første vokal, den gjallende A, begynnelsens urklang, til det ble en drønnende fulltonende katedral, som løftet sitt spir til himmelen. Det steg og falt, steg stadig høyere, orgelstormen og de forente stemmene slynget til slutt dette evige ”Amen! Amen! Amen!” oppad, så det var som om bjelkeverket revnet og jubelen fylte alle sfærer helt inn til den innerste himmel hvor englene sang med i takkekoret. Händel reiste seg møysommelig. Pennen falt ut av hånden. Han visste ikke hvor han var. Han hverken så eller hørte. Han sjanglet så han måtte støtte seg til veggen. All kraft var vekk, han var ør av utmattelse. Som i blinde famlet han seg langs veggen, så sank han ned på sengen og sovnet momentant.

Tjeneren gløttet på døren tre ganger utover formiddagen. Men mesteren sov, det livløse ansiktet var som hugget i marmor. Ved middagstid prøvde tjeneren for fjerde gang å vekke ham. Han kremtet kraftig, banket hardt på døren. Men ikke en lyd trengte inn i den avgrunnsdype søvnen. Om ettermiddagen gjorde Christof Schmidt et forsøk. Han bøyde seg over Händel: mesteren lå urørlig, som en død helt på valplassen, drept av tretthet etter en stordåd. Men Christof Schmidt og tjeneren visste ingenting om dåden og seieren. De var vettskremt, trodde Händel hadde fått slag igjen. Og om kvelden løp Christof Schmidt etter doktoren. Händel hadde da ligget som livløs i sytten timer og våknet ikke enda de ristet kraftig i ham. Schmidt traff ikke legen hjemme, for dr. Jenkins hadde gått på fisketur til Themsen denne varme sommerkvelden. Han brummet ergerlig over avbrytelsen, da Christof Schmidt omsider fant ham. Men straks han hørte det gjaldt Händel, pakket han sammen fiskesakene og hentet kirurgskrinet for å være klar til årelating. Og langt om lenge travet da ponnien av sted til Brook Street med dem begge.

Men der sto tjeneren og vinket med begge armene. ”Han har stått opp,” ropte han over gaten. ”Og nå eter han som seks sjauere. Han har gjort kål på halve yorkshireskinken, fire potter øl har jeg skjenket opp, men det ser ikke ut som han er ferdig på lenge ennå.”

Og der satt sannelig Händel som bønnekongen ved det bugnende bord og la i seg alt den kjempemessige kroppen kunne romme. Han åt og drakk like intenst som han nettopp hadde tatt igjen tre ukers søvn. Da han fikk øye på doktoren, satte han i å le. Latteren ble mer og mer skrallende. Schmidt husket med ett at han ikke hadde sett mesteren smile en eneste gang denne tiden. Men nå brøt munterheten fram i ham igjen, den veltet ut som en drønnende foss. Aldri i sitt liv hadde Händel ledd så voldsomt som da han nå fikk se doktoren i det øyeblikket han følte seg friskere enn noen gang før og kjente livsgleden bruse gjennom seg. Han løftet kruset og svingte det overstadig mot legen. ”Hva satan feiler det Dem?” ropte dr. Jenkins himmelf allen. ”Hvilken eliksir har De drukket? De revner jo nesten av liv! Hva er hendt?” Händel så på ham, lo med glitrende øyne. Så ble han langsomt alvorlig. Han reiste seg og gikk bort til cembaloen. Først spilte han med hendene i løse luften. Så snudde han seg, smilte underlig og begynte sakte halvveis å synge, halvveis å resitere: ”Behold, I tell you a mystery”— det var ordene fra ”Messias”, og han hadde begynt spøkefullt. Men med en gang han førte hendene over instrumentet, ble han revet med. Under spillet glemte han de andre og seg selv, han ble fanget inn av stemningen igjen. Plutselig var han midt i verket, han sang, han spilte de siste korene som han før hadde utformet som i drømme. Nå hørte han dem for første gang lys våken. “Oh death, where is thy sting?” - ja, hvor var dødens brodd, livets egen glød strømmet jo gjennom ham. Og han hevet stemmen, var selv koret, det jublende koret, han spilte videre og videre til det siste ”Amen, Amen, Amen”. Rommet ble nesten sprengt av tonene, sånn kraft la han i dem. Dr. Jenkins sto som bedøvet. Og da Händel omsider reiste seg, sa han forlegent, med et klosset forsøk på å vise sin beundring: ”Jeg har aldri hørt maken. De har jo djevelen i kroppen, mann. ”Men da gled det en skygge over ansiktet til Händel. Også han var forskrekket over verket, over den nåden som var kommet til ham. Også han var forlegen. Han snudde seg bort og mumlet så lavt at de andre nesten ikke hørte det: ”Jeg tror heller det er Gud som har vært i meg.”

Noen måneder senere banket to velkledde herrer på døren i en leiegård i Abbey Street hvor den fornemme gjesten fra London, mester Händel, bodde under oppholdet i Dublin. Ærbødig kom de fram med en bønn. Händel hadde gledet Irlands hovedstad med så mange herlige verk i disse månedene, man hadde aldri opplevd noe liknende i Dublin. De hadde hørt at han nå ville oppføre sitt nye oratorium ”Messias”, og det var en stor ære for dem alle at han la uroppførelsen til Dublin istedenfor til London. Den celebre konserten kom naturligvis til å gi ekstra store inntekter, og de var nå kommet for å spørre om ikke mesteren med sin velkjente sjenerøsitet ville skjenke inntektene av førsteoppførelsen til de veldedige institusjoner de hadde den ære å representere. Händel så vennlig på dem. Han var glad i denne byen. Den hadde møtt ham med kjærlighet. Hjertet hans ble stort, og han sa smilende at han med glede etterkom anmodningen, men han ville gjerne vite hvilke anstalter pengene skulle gå til. ”Fengslene, fangehjelpen,” sa den ene, en elskelig, hvithåret mann. ”Og til de syke i Merciers hospital,” sa den andre. Og naturligvis var det bare den første forestillingen de mente, inntektene av de andre forestillingene skulle naturligvis mesteren beholde selv. Men Händel ristet på hodet. ”Nei,” sa han lavt, ”jeg vil aldri ha penger for dette verket, aldri, jeg står i gjeld til en annen for det. Jeg var syk selv, og ble helbredet ved det. Og jeg var fange, men det gjorde meg fri.” Forundret så de to mennene opp. De skjønte ikke hva han mente. Men de takket varmt.

Den 7. april 1742 ble endelig den siste prøven holdt. Bare noen få pårørende av korsangerne fikk adgang. For å spare var det nesten ikke tent lys i det store konsertlokalet i Fishamble Street. I det mørke, kalde rommet satt tilhørerne spredt utover de tomme benkeradene i små grupper eller enkeltvis. Men med en gang korene satte inn med sin brusende sang, hendte det merkelige at publikum begynte å rykke sammen på benkene. Alle hadde en følelse av at denne musikken var for mektig til at de kunne bære den alene. De flyttet seg stadig tettere sammen, så de til slutt dannet en eneste mørk, lyttende blokk. Det var som om de ville høre med et eneste hjerte, sitte sammen som en from menighet og ta imot trøstens budskap, som bruste mot dem, nytt og skiftende hele tiden, båret fram av stemmenes mangfoldighet. Denne urkraften fikk dem til å føle seg små og svake, men bar dem likevel livsalig av sted. En iling av fryd gikk gjennom tilhørerflokken. Da ”Halleluja” ljomet utover første gang, var det plutselig en i forsamlingen som reiste seg, og med et rykk reiste alle seg. De følte at de ikke kunne sitte når de ble grepet av en så veldig makt, de reiste seg for å tilbe Gud. Og etterpå gikk de ut og fortalte alle de møtte at det var skapt et toneverk som aldri før på jorden.

Seks dager senere, den 13. april, var det trengsel foran konsertlokalet. Ryktet om oratoriet hadde spredt seg som en løpeild. Damene kom uten krinoliner og kavalerene uten kårder for at så mange som mulig skulle få plass. Aldri hadde det vært sånn tilstrømning til noen forestilling. Syv hundre mennesker satt stuvet sammen i salen, men det var dødsstille da musikken begynte, og stadig mer intenst lyttet publikum. Da korene satte inn med orkanaktig velde, holdt hjertene nesten opp å slå. Händel sto ved orgelet. Han ville overvåke og lede verket, men det slet seg løs fra ham, han ble borte i det. Det var som han ikke hadde hørt det før, ikke hadde skapt og formet det. Igjen ble han revet med av sin egen strøm. Og da ”Amen” satte inn til slutt, åpnet han munnen uten at han visste om det og sang med i koret, sang som aldri før. Men da applausen braket løs i salen, listet han seg stille vekk. Han ville ikke takke dem som nå takket ham. Han ville takke den makten som hadde skjenket ham verket.

Slusen hadde åpnet seg. År etter år fløt tonestrømmen igjen. Fra nå av var det ikke noe som kunne knekke Händel. Operaselskapet hans i London gikk konkurs igjen, kreditorene forfulgte ham. Men nå var han urokkelig. Alderen undergravet smått om senn kreftene hans, armene ble visne, bena giktbrudne, men utrettelig fortsatte han sin skapergjerning. Til slutt sviktet synet. Han ble blind mens han skrev ”Jephta”.

Men akkurat som Beethoven arbeidet videre tross døvheten, fortsatte Händel å skape selv om synet var borte. Og han ble bare mer ydmyk overfor Gud jo større seirer han vant. Som alle sanne og strenge kunstnere roste han aldri sine egne verker. Men et av dem elsket han; ”Messias”. Han elsket det fordi det hadde reddet ham ut av den avgrunnen han hadde vært i, fordi det hadde befridd ham den gang han var fange i sitt eget sinn.

År etter år oppførte han det i London, og hver gang lot han inntekten gå til nødlidende — han som selv var blitt frisk, ville hjelpe de syke og lenkede. Og med dette verket som hadde brakt ham tilbake fra Hades, ville han også ta avskjed med publikum. Den 6. april 1759 — han var da fire og sytti år og en dødsmerket mann — lot han seg ennå en gang føre opp på podiet i Covent Garden. Og der sto den blinde kjempen blant sine trofaste tilhengere, blant sangerne og musikerne: de sloknede øynene kunne ikke se dem. Men da tonebølgene flommet mot ham, da nådebudskapet fra hundrer av stemmer jublet mot ham, ble det trette ansiktet lyst og klart. Han slo takten med armene, han sang med i koret, alvorlig og inderlig, som om han forrettet ved sin egen båre og ba om forløsning for seg selv og alle andre mennesker. Bare en gang, da trompetene gjallet ved ropet ”The trumpet shall sound”, for han sammen og så opp mot taket med sine tomme øyne, som om han alt var rede til dommens dag. Han visste han hadde gjort sitt verk godt. Han kunne stå fram for Gud med løftet hode.

Hans venner var dypt grepet da de kjørte ham hjem. Alle følte at dette hadde vært en avskjed. Da han var kommet i seng, beveget han leppene nesten umerkelig og mumlet at han gjerne ville dø langfredag. Legene stusset, de skjønte ikke hva han mente. De visste ikke at langfredag falt på den dagen - 13. april - da den tunge hånden slo ham til jorden og da også ”Messias” hadde tonet ut i verden for første gang. På den dagen da alt i ham hadde vært dødt, var han blitt kalt til live igjen. Og på den samme dagen ville han dø - for å være sikker på å stå opp til det evige liv.

Og hans viljestyrke hadde like stor makt over døden som over livet. Den 13. april ebbet kreftene ut. Händels veldige kropp lå urørlig i sengen, som et tomt, tungt hylster. Men akkurat som havet bruser i en tom konkylie, slik bruste også musikken uhørlig i ham, herligere, mer fremmedartet enn noen annen musikk han hadde hørt. Langsomt, i veldige dønninger, ble sjelen fridd fra den utmattede kroppen, i bølge etter bølge ble han båret vekk fra all tyngsel og løftet opp mot evige toner i den evige sfære.

Og neste dag, før påskeklokkene klemtet, døde endelig det som var dødelig hos Georg Friedrich Händel.