Deg - som er
Til søkende Dette er et resultat av et arbeide med utgangspunkt i en løsning for oversettelse av "6. Bønnen" i Fadervår - Herrens Bønn, som har en meget problematisk gresk grunntekst der. Dette ser ut til å ha vært merkelig underkommunisert som (det store) problem i denne sentrale tekst i kristendommen i omtrent 2000 år! Min nettside om dette: Fadervår og Den 6. Bønnens Mysterium Jesus ga oss bønnen på arameisk, og den er bevart i tidligste (funnede) skriftlige utgaver i Evangeliet etter Matteus; Matt 6:9-13 og i Evangeliet etter Lukas; Luk 11:2-4. - I forståelse med daværende seksjonsleder for oversettelse i Det Norske Bibelselskap, har jeg brukt oversettelsen av Fadervår - Herrens Bønn fra 2011-oversettelsen som 4. og 5. Bønnen. - Tiltaleleddet går utover grunnteksten, men har slik jeg ser det, betydningen av den mulig innbefattet. Det tar vare på de viktige ordene "som er", som ikke er med i Bibelselskapets nyeste oversettelse. Gud er beskrevet av Jesus som i "foreldreforhold" til sine "barn"; sagt av han som Far, og den opphøyede; Faderen. I en verden der fedre kan synes å være de som oftere forlater sine barn, kan det virke riktig å ha Gud også som Moderen; med en spesiell omsorg for sine barn. "Deg" skal dekke dette forhold fra Faderen og Moderen i ett, som et nærhetsord til Gud. Jesus sa forøvrig; "Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet" (Joh 4:24) "Deg" er til den nære Gud, som er "nærmere oss enn oss selv". "Deg" har stor "D" som et ord for det hellige. Det rommer både "deg" og tanker for Den opphøyede bortenfor all fatteevne. Inngangsordene har Det store mysteriets rom i seg - til høyere og dypere nærhet. "som er" er ord for navnet Gud brukte på seg selv; "Jeg er"; "Jahve", "Jehova" (og flere da vokaler ikke ble skrevet på hebraisk), gitt oss fra fortellingen om den brennende tornebusk der Gud taler til Moses i 2 Mos 3:14. 3,14 er forholdet mellom omkretsen og diameteren (bredden) for en sirkel. Sirkelen kan sees som symbol på Guds egenskaper; uten begynnelse og ende, og omslutter sitt skaperverk med en altomfattende kjærlighet. 3 bønneledd begynner med "må" for å ivareta den spesielle imperativform (bydeform) av verbet på gresk som ikke finnes på norsk. Det er en oppfordring og et ønske i dette. Jeg synes "la det skje"-formen i den offisielle oversettelse ikke har et så tydelig ønske i seg som "må det skje". Det er også en tydeligere tosidighet, som den greske grunnteksten også dekker, i "må det skje". Dette kan virke til en større tanke for vår del til at "noe kan skje". Det kan være spesielt synlig i 3. Bønnen, der vi ber om at Guds vilje skal skje på jorden. Guds vilje på jorden skjer også gjennom at vår vilje blir mest mulig en vilje i forståelse og respekt for skaperverket. I en "la det skje"-form kan det bli en mer passiv tilnærming til våre valg som en Guds vilje i dette. Allmektighet er Guds makt. Vi har likevel vår frihet til å gå vår vei. Det kan være vanskelig å forstå sammenhengen i dette. Vi har vår frihet til å velge fordi Gud har all makt - Matt 7;7 for vår vei med friheten til å velge. "friheten fra det onde" har i seg ord fra gamle Egypt; "Erkjenn deg selv!" som med Jesu ord ble; "Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror." "Friheten fra det onde" har en høyeste betydning med menneskets store, forvandlende mulighet i Den Himmelske Lære til en forening med Gud - En høyeste betydning i målet for Veien; mot det Teresa av Ávila skrev som "Den Indre Borgen" - og det norske folkeeventyret "Den syvende far i huset" - med tankene fra Teresa (?). "Hvetekornets lov" Joh 12:24 er sentralt i Den himmelske lære om Det Store Mysteriet; Forvandlingens mulighet Gud har lagt inn i mennesket. I ordene i 6/7. Bønnen; "Led oss ut av fristelse til friheten fra det onde!", er det en Forvandlingens vei med virke av å gå i disse ordene. . Lovprisningsleddet til slutt kan være en oversettelse av grunnteksten: Lovprisningen er lagt til i ettertid og kan tidlig sees i et skrift fra rundt 100-tallet; "De tolv apostlers lære", også kalt "Didacheen". Tyskland bruker "die Kraft und die Herrlichkeit" i dette leddet. "Kraften" er her "Lyset", og "herligheten" er her "skjønnheten" - skjønnheten i det synlige og lovmessige i skaperverket - skjønnheten i herligheten og kjærligheten - Bønnen som en vandring Vandringen begynner med inngangsordene for å komme i mottagelighet for nærhet med Gud. En sakte nok vandring inne i ordene - Våre "indre hjelpere"; fornuften, inspirasjonen, og samvittigheten kan hjelpe oss på Veien til et kjærlighetens blikk i "Må viljen din skje på jorden slik som i Himmelen." - En vandring til klarere syn på Det Himmelske - våre medmennesker - oss selv - på dagene som var og veien videre.
|
||
|
